NRK Meny
Normal

Kjærlighet og kvantemekanikk

Universet og tilværelsens store spørsmål nedfelles i en hverdagslig kjærlighetshistorie. «Konstellasjoner» på Nationaltheatret løftes gjennom scenografien til å romme universet i en liten teatersal.

"Konstellasjoner" på Nationaltheatret

TEATER: Ågot Sendstad og Erland Bakker har hovedrollene i Nick Paynes drama «Konstellasjoner», som handler om de ulike valgene og konsekvensene av dem.

Foto: Simon Skreddernes

Dramatikeren Nick Paynes stykke «Konstellasjoner» hadde norgespremiere i helgen. Form, språk og scenografi jobber – sammen med de øvrige elementene – frem et utenomjordisk preg. I tillegg kommer godt skuespill.

To mennesker møtes. De forelsker seg, flytter sammen, møter utfordringer. Hvor mange versjoner av deres liv sammen finnes? Nærmest uendelig mange. Hvert lille valg virker inn på veien videre. De små detaljene i stemme og kroppsspråk, uttrykket i en reaksjon – alt er med på å forme denne parkonstellasjonen.

Det er dette Nick Paynes drama «Konstellasjoner» handler om: De ulike valgene og konsekvensene av dem.

Les flere anmeldelser:

Multi

Kvantemekanikk og astrofysikk er ikke alltid det en tenker mest på i teatret. Men Payne har skrevet stykket i en metaunivers-inspirert form. Teorien om metaunivers eller multivers handler kort fortalt om muligheten for at flere ulike parallelle univers kan eksistere samtidig.

Nationaltheatret - Konstellasjoner

MØTE: I stykket møter vi astrofysikeren Marianne og birøkteren Roland, som møtes på en grillfest.

Foto: Dag Jenssen

I teateret gjøres det slik: Scenen spilles flere ganger. For hver gang den spilles, endres den litt. Litt i språket, litt i spillet. Resultatene når du sammenligner kan fort bli grunnleggende forskjellige.

Som åpningsscenen, som spilles flest ganger. Astrofysikeren Marianne og birøkteren Roland møtes på en grillfest. I noen av scenene oppnår de god kontakt, i andre scener fortsetter festen og de går hver til sitt. Små detaljer utløser om de fortsetter praten eller ikke. Men konsekvensene av det kan være store.

Svimlende

Marianne fascineres av multivers-teorien og mange-verden-tolkningen til fysikeren Hugh Everett. Astrofysiker Anna Kathinka Dalland Evans skriver blant annet dette i forestillingsprogrammet:

«For (…) hvert valg som gjøres, realiseres alle mulige utfall av situasjonen i et kanskje uendelig antall ulike universer. (…) Hvis mange-verden-tolkningen er riktig, blomstrer det hele tiden opp massevis av parallelle univers der alle alternativene skjer, og valgene våre, tilfeldigheter og sannsynligheter avgjør hele tiden hvilket univers vi ender opp i. For hver eneste ting som skjer, finnes det kanskje uendelig mange univers der utfallene er ulike og påvirker det neste som skjer, som da splittes videre opp i flere universer».

Nationaltheatret - Konstellasjoner

MALERSALEN: Regissør Peer Perez Øian har nok en gang skapt en god forestilling i Nationaltheatrets malersal, skriver NRKs anmelder.

Foto: Dag Jenssen

Det er svimlende, men likevel vellykket som teater.

To små planeter

Konstellasjoners styrke er at skuespillet er skrevet for kun to skuespillere. Begge er på scenen hele tiden, og spiller ut de ulike episodene om og om igjen. Det fordrer et rikt detaljspill og raske skift.

Ågot Sendstad og Erland Bakker byr på suverent skuespill, utfyllende og med få dødpunkter. Men det som løfter dette, er Ida Ekblads scenografi. Med «Konstellasjoner» debuterer Ekblad som scenograf, og hun har også ansvaret for kostymene.

Ekblad jobber til vanlig innen mange ulike sjangre. Denne gangen har hun plassert ulike installasjoner i det lille scenerommet. Tre av dem er store, hvite porter. Den ene portens dører er dekorert med en mann- og en kvinnefigur, den andre porten med to store øyne, den tredje med ulike fargerike metalldeler.

I hvert sitt univers

I Ekblads installasjoner kan en ofte finne elementer hun har hentet utendørs, skrap og kasserte elementer. På Nationaltheatret har hun vært en tur på lageret og hentet elementer brukt i tidligere forestillinger ved teateret.

Hvor gjenkjennelig det vil være for den enkelte publikummer, er vanskeligere å si. Men installasjonene hennes bærer i seg stor detaljrikdom, åpne for lekenhet og alvor.

Scenografien bidrar sammen med Gaute Tønders komposisjoner til en form for underliggjøring, rommet gjøres udefinerbart. Det er en styrke, blant annet fordi det bygger opp under multivers-strukturen stykket har. Scenografien løfter også det alminnelige i handlingen (to mennesker møtes, blir sammen, går fra hverandre) ut av normaliteten.

Det går også an å se det slik: De store spørsmålene tankene på univers og multivers fremkaller, nedfelles i et enkelt kjærestepar sine hverdagslige problemer.

Nationaltheatret - Konstellasjoner

SKRYT: Med «Konstellasjoner» debuterer Ida Ekblad som scenograf, og hun har også ansvaret for kostymene.

Foto: Dag Jenssen

Lite og stort

Midt i dette forsøker birøkteren og astrofysikeren å finne ut av seg selv og hverandre. Nervøst, usikkert, morsomt og menneskelig møter de hverandre igjen og igjen. For hver gang endrer konstellasjonen seg ørlite grann.

Regissør Peer Perez Øian har nok en gang skapt en god forestilling i Nationaltheatrets malersal. Hans samarbeid med Ida Ekblad bør inspirere flere teatre til å utfordre kunstnere. Forestillingen sier både noe om det store i det lille og det lille i det store.