Kjære bønn jeg ber deg måtte det komme
ikke bare ord og bilder men et menneske
gjennom dine ord et menneske som finnes
som kaller meg og finner meg
kjære bokstaver reis dere og be
stav meg et navn et jeg ikke kan
som navngir det jeg vet jeg vil ha en rot en tro
som vet at ordene fra i går ikke kan hete det samme som i går
og spør hvem er du og svarer for meg jeg
kan ikke hete det jeg kalte meg i går
jeg kan ikke tenke mens jeg ber mens jeg skriver
når tungen løsner er den nærmere bønnen enn munnen
er det derfor jeg slutter å skrive og bønnen ser på meg
at jeg ikke vil si mer ikke vil høre
er det derfor jeg begynner å skrive igjen hør
her suser et tre det kan ikke kalles
han hun eller det når treet blir grønt
er ordene mine løv på det treet når treet blir døpt
er ordene mine navn på det treet når treet blir felt
er ordene mine fugler som letter fra treet
kjære hånd du skal få hvile
jeg sier ordene høyt i stedet
kjære bønn reis deg og stå
gå dit ingen ord kan kalles mine
men vi er faktisk dine
og vet hva du gjør ja jeg hører ordene bli til
men vi er ordene vi er alle like viktige når vi blir til
helt til noen av oss likner deg mer enn andre
ordet menneske likner deg mest av alle
men du vil kalle deg andre ord
som kan likne deg like mye
men lyse for deg om natten hvem er dere
vi er de uhørlige ordene du hørte da du kalte oss uhørlige
og hvordan kunne du vite at vi var mange
hva vil dere meg vi vil at alt skal bli som før
jeg kan slutte å snakke du kan ikke skrive at ordene og hånden
er like store når de blir for store jeg skal la dere være
jeg skal aldri skrive mer
fra diktsamlingen "Hverandres" (Oktober Lyrikk 2006)