Tristan og Isolde som kitsch

Wagners kjærlighetsdrama fra 1865 er vanskelig å forløse scenisk. Den ytre handlingen er tynn, Tristan og Isoldes forbudte og skamløse dragning mot hverandre tar all plass. I et musikkens psykodrama går vi inn i hodene på de elskende. Store stemmer og klangprakt skal levere emosjoner som bærer i nesten fem timer, helt inn i døden. Les mer:– Forført til å tru på kjærleiken

Klønete og kitschy

Den britiske regissøren Daniel Slater forsøkte å tydeliggjøre hvorfor Tristan blir så altoppslukende forelsket. Resultatet ble delvis banalt, og delvis skivebom. Nakne Adam og Eva-statister gikk formålsløst rundt på scenen i en statisk lyssetting og scenografi. Da statistene omfavnet hovedrolleinnehaverne i en stiv, kunstig blomstereng av valmuer, ble det et altfor kitschy bilde på drømmen om paradisisk kjærlighet.

Tristan som mammadalt

At sterk kjærlighet kan være dødelig, ble symbolisert med sykehussenger og sprøyteinjisering. Knapt et originalt poeng. Men det toppet seg da den døende Tristan i siste akt krøp opp i fanget til den nakne dama, nå gravid i englehvit kjole, mens hun lysket ham i håret. Tristans overskridende kjærlighet ble redusert til en lengsel tilbake til mors skjød. Problemet er at da mister forestillingen troen på kjærlighetens kraft mellom Tristan og Isolde, mann og kvinne. Hva gjenstår da?

Robert Gambill fremsto i Tristan-rollen mer som en naiv stakkarslig gutt enn en helt som elsker overskridende sterkt. Også vokalt ble han for lett og svak til å hamle opp med sin partner og den tjukke orkesterklangen.

Isolde imponerte

Karen Foster imponerte i sin debut som Isolde, med solid stemme og overbevisende tyngde - selv om tyskuttalen på ord som "ich" og "nicht" var påfallende britisk-preget. Hun hadde de seige Wagnerdimensjonene under huden i både blikk og bevegelser. Den avsluttende Liebestod-arien var kveldens absolutte høydepunkt, og fikk endelig tiden til å stå stille.

Finske Tuija Knihtilä låt flott og fyldig som Brangäne, selv om personregien var noe klossete. Magne Fremmerlid gjorde også inntrykk som Kong Marke, selv om kongeautoriteten ble overdrevet med pels, gull og glitter.

Pent, men kjedelig

Operaorkesteret med sjefdirigent John Helmer Fiore låt både pent og rent. Men ble det for kontrollert? Hvor ble det av det mektige Wagnersuget? Jeg ble ikke trukket med i frasenes ustoppelige bølgekast, og både toppene og bunnene kunne fått større dynamiske utslag. Det var som å spise en pent dandert sushi når du forventer en blodig viltbiff. Vi vil ha mer av det siste. Først da kjenner vi dramaet treffe som en stein i magen.