Kirsten Flagstad: Musikken, triumfene, ryktene og skandalen

Ansiktet hennes har preget pengesedler, frimerker og Norwegian-fly. Hennes statue pryder plassen foran Den Norske Opera og Ballett, som også er oppkalt etter henne.

Kirsten Flagstad tilhører en liten krets av nordmenn som har lagt verden for sine føtter og plassert sitt hjemland på kartet.

Hennes navn ruver i den norske bevissthet der oppe sammen med legender som Sonja Henie og Liv Ullmann – scenekunstnere som alle har til felles at de dyrkes mer internasjonalt enn her hjemme. I disse dager markeres Flagstads 125-årsjubileum med festforestilling og spesialskrevet opera.

For mange operaentusiaster verden rundt er Flagstad simpelthen historiens største dramatiske sopran, en standard som ingen i ettertid har levd opp til. For nordmenn flest er Kirsten Flagstad trolig bare et navn man har hørt, kanskje en blid eldre dame man har sett på noen gamle svart-hvittbilder.

Her får du høydepunktene fra hennes lange karriere i ord, lyd og bilder. En karriere som inneholdt triumf etter triumf, men også harde tilbakeslag med ondsinnet rykteflom og en skandale da hun ble avslørt i juks. Den overveldende opplevelsen av hennes stemme i et operahus er tapt for alltid, men kanskje kan du ane hvilken gigant Kirsten Flagstad var i sin storhetstid, og få et inntrykk av fenomenet Kirsten Flagstad, slik dette utfoldet seg på verdens opera- og konsertscener, primært i perioden 1935-1953.

Århundrets debut: Flagstad inntar The Met

Jeg velger å begynne denne historien lørdag 2. februar 1935. Da sto Kirsten Flagstad på scenen for første gang ved Metropolitan-operaen i New York.

Flagstad var nå 39 år gammel, og hadde så langt kun oppnådd en viss berømmelse i Skandinavia, primært i Oslo og Göteborg. Her hadde hun for det meste sunget operetter og lettere komisk opera, etter hvert også enkelte større roller hos Verdi, Puccini og Wagner.

Flagstads rolle denne kvelden var Sieglinde fra Wagners «Die Walküre», en rolle hun hadde sunget ved den berømte Wagnerfestivalen i Bayreuth sommeren før, uten at det vakte så voldsomt stort oppstuss. Hennes audition for The Met fant sted i etterkant av festivalen på et hotellrom i St. Moritz hvor hun sang noen Wagner-strofer for Metropolitans operasjef, samt dirigenten Arthur Bodanzky. Hun fikk til slutt en ettårskontrakt, forutsatt at hun lærte seg de tre enorme Brünnhilde-rollene fra Wagners «Der Ring des Nibelungen»-tetralogi, pluss et par roller til.

Kirsten Flagstads debut ved The Met slo ned som en bombe i den internasjonale operaverden.

Oppsetningen ble kringkastet direkte på riksdekkende radio, og i pausen etter første akt gikk programlederen Geraldine Farrar, en tidligere stjerne ved The Met, vekk fra manus og tok fram de store ordene: «Mine damer og herrer, i kveld er vi vitne til en av de største begivenheter som kan finne sted under en operafremførelse. En helt ukjent sanger har brakt publikum i ekstase med sin vidunderlige stemme og kunstneriske personlighet. En stjerne er født.»

Hva var det publikum hørte denne kvelden som gjorde så voldsomt inntrykk? Først og fremst en stemme som overgikk det meste noen tidligere hadde hørt komme ut av en menneskekropp.

Det finnes mange beskrivelser av hvordan det var å oppleve denne stemmen, den ene mer utrolig enn den andre. For sopranen Elisabeth Schwarzkopf hadde den «dimensjonen av en kosmisk mor som omfavner universet».

En av de mest konkrete kommer fra dirigenten George Solti, som hevdet at Flagstads stemme var laget av
«...et utrolig materiale, som et isberg. De store Wagner-roller har dype toner, høye toner og mellomtoner som går mot orkesterets enorme tonemasse. Og denne utrolige stemmen, den lå alltid og fløt over orkesteret og kunne ri opp på en hvilken som helst bølgerygg. Man behøvde ikke å rebalansere orkesteret så mye etter henne. Hun var selv et orkester, man hadde derfor to orkester. Men stemmen var ikke bare stor, den kunne også bli myk og øm. Hun var en fantastisk dramatisk sopran, antagelig århundrets største.»

Nærmest over natten ble Flagstad sin tids største wagnersopran. Sannsynligvis reddet hun også Metropolitan-operaen fra konkurs. USA var fremdeles rystet av børskrakket i 1929, og The Met var i økonomiske problemer. I tillegg var opera truet av konkurranse fra kinofilmen. Flagstad ble livbøyen: så godt som samtlige oppsetninger med henne gikk for fulle hus.

Hun sørget også for at Wagners vidløftige og eviglange musikkdramaer gikk fra å være et elitefenomen til å bli «allemannseie» på linje med Verdi, Puccini og Bizet.

1935-41: Flagstad erobrer verden

Fra nå av handler Flagstads operakarriere nesten utelukkende om de store og aller mest krevende Wagner-rollene: Isolde, Brünnhilde fra «Der Ring des Nibelungen» og Kundry fra «Parsifal». Dette er kjernerepertoaret innenfor det såkalte dramatiske sopranfaget. Disse rollene krever enorme mengder vokal styrke og stamina, og kun et fåtall sopraner har naturbegavelsen som skal til.

Dette var også perioden hvor Flagstad erobret verden, med gjesteopptredener ved en rekke ledende operahus på begge sider av Atlanteren. Verden er nå i Flagstad-feber, og hun vekker voldsom begeistring overalt hvor hun opptrer.

Covent Garden i London erobres våren 1936 til stormende jubel og panegyriske kritikker. De fleste sommerferiene tilbringes i Norge, og sommeren 1937 trekker hun 12.000 tilhørere til en utekonsert i Frogner stadion. I tillegg til horder av forbløffede nordmenn var også kongeparet til stede, samt hele den politiske og kulturelle eliten. Noen dager senere blir hun dekorert med Kongens fortjenestemedalje i gull.

Flagstads aktiviteter er ikke begrenset til operascenen. I tillegg gjør hun diverse konserter med orkestre, og driver attpåtil en utstrakt turnévirksomhet i Nord-Amerika som romansesanger sammen med pianisten Edwin McArthur, mannen som etter hvert fikk rollen som hennes personlige sekretær og praktiske altmuligmann.

Flagstads arbeidskapasitet i denne perioden fremstår som umenneskelig. Den enormt krevende rollen som Kundry i Wagners fire timer lange «Parsifal» innstuderte hun på 11 dager. I lange perioder har hun i snitt én konsert eller forestilling annenhver kveld, hvor hun veksler mellom ulike operaroller og konsertprogrammer.

Suksessen vil tilsynelatende ingen ende ta, men mørke skyer samler seg i horisonten, både i Flagstads liv og verden for øvrig.

De mørke årene: 1941-51

I 1941 foretok Kirsten Flagstad en skjebnesvanger beslutning. Til tross for innstendige oppfordringer om å holde seg unna Europa valgte hun å vende hjem til det okkuperte Norge for å tilbringe krigstiden sammen med sin ektemann, som hadde returnert fra USA til Norge halvannet år tidligere.

Denne beslutningen var et av mange eksempler på Flagstads stahet, som ofte opptrådte i kombinasjon med en manglende politisk fingerspissfølelse. 9. april 1940 var Flagstad verdens fremste fortolker av Hitlers favorittkomponist, Wagner, og attpåtil gift med en mann som var medlem i Nasjonal Samling. Det ringte tydeligvis aldri noen bjeller. Skal vi tro hennes biograf, Ingeborg Solbrekken, visste Flagstad knapt hva NS var på dette tidspunktet.

Flagstads ektemann, trelastindustrimagnaten Henry Johansen, ble medlem i NS i 1933, men meldte seg ut av partiet i 1941, etter påtrykk fra familien. I 1945 ble han arrestert og siktet etter Landssvikanordningen av 15. desember 1944 for medlemskap i NS etter 9. april 1940, og for handel med okkupasjonsmakten. Han døde i fengsel før saken kom opp, men hans firma ble senere dømt til å betale en inndragning på nesten 2 millioner kroner. Mistanken om nazisympatier og upatriotisk framferd rammet også Flagstad, som fikk sin formue beslaglagt og ble nektet pass.

De mest ondsinnede ryktene hevdet at Flagstad hadde sunget for nazistene i Berlin, og at hun ble fløyet hjem til Oslo i Hitlers fly, hvor hun ble ønsket velkommen av Quisling.

Flagstad ble etter hvert renvasket, men inntrykket satt igjen av at hun ikke hadde holdt tilstrekkelig avstand til okkupasjonsmakten.

Flagstad-biograf Ingeborg Solbrekken har vist hvordan høytstående representanter ved den norske legasjonen (senere ambassaden) i Washington sto bak mye av kampanjen for å holde Flagstad vekk fra operascenen etter krigen, med støtte i deler av norsk presse og politisk elite.

Flagstad hadde ved flere anledninger opptrådt lite underdanig og ærbødig overfor medlemmer av den norske legasjonen i årene før krigen. Blant annet forventet disse dresskledde menn en viss bukking og skraping når de med tente sigaretter ankom syngedamens artistgarderobe – i pausen på en konsert. I stedet ble de klart og tydelig bedt om å slukke sine sigaretter, og de reagerte med å marsjere på dør.

På denne måten skaffet hun seg mektige fiender, noe som senere skulle koste henne dyrt.

Få hadde trodd at den nå over 50 år gamle sopranen skulle klare å vende tilbake til verdens operascener, men med en forunderlig standhaftighet og kunstnerisk dedikasjon red hun sakte men sikkert stormen av. Den samme naiviteten overfor sine omgivelser som hadde ført henne opp i trøbbel i utgangspunktet, virket nå paradoksalt nok til hennes fordel. Hun hadde ikke gjort noe galt, og så derfor heller ingen grunn til verken å forsvare seg, eller oppgi sin status som verdens ledende dramatiske sopran.

I årene 1947-50 turnerer Flagstad i Sør-Amerika, synger de store Wagner-rollene i San Francisco, Milano og London, gjester Salzburgfestivalen som Leonore i Beethovens «Fidelio», og urfremfører Richard Strauss' berømte «Vier letzte Lieder».

Motstand og fiendtlighet møter hun ofte dit hun drar i disse årene, men ingen steder så sterk som i USA.

Her opplever hun nå voldsomme hatkampanjer fra folket som få år tidligere hadde forgudet henne. Konsertplakater blir tagget ned med svastikaer og ukvemsord, folk går i demonstrasjonstog utenfor konsertsalene, og den gryende sladderpressen kjører rene svertekampanjer. Trusler om voldelige aksjoner får mange konsertarrangører til å avlyse konserter, og ved flere anledninger må Flagstad ha politieskorte til og fra konsertstedene.

Det hele topper seg under en konsert i Philadelphia 22. april 1947, hvor det blir kastet stinkbomber inne i konsertsalen, og hvor politiet må gripe inn i regelrett nevekamp mellom tilhengere og motstandere av Flagstad.

Det må en ny operasjef til før Flagstad omsider i januar 1951 kunne vende tilbake til sitt tidligere hjem: Metropolitan-operaen i New York.

Protestbrevene hagler inn i forkant, og mange politifolk er utplassert i salen under forestillingen. Rollen er naturligvis Isolde, og når Flagstad med regal autoritet synger den irske prinsessens første tekstlinje: «Wer wagt mich zu hohnen?» («Hvem våger å håne meg?»), bryter det ut så voldsom applaus at forestillingen stopper i flere minutter.

Etter første akt må hun frem på scenen for å motta applaus 19 ganger, som er det høyeste antall noensinne ved The Met. Forestillingen blir også et vendepunkt i den amerikanske opinionen. De høylytte protestene uteblir fra nå av.

«Remember me!» Flagstad tar farvel med operascenen

Kirsten Flagstad gjør seks forestillinger som Isolde ved Metropolitan utover vinteren og våren 1951, og etter den siste av dem kunngjør hun at hun trekker seg tilbake fra operascenen.

Hun er nå 55 år gammel, og selv om stemmen hennes har holdt seg sensasjonelt godt, er forandringen merkbar sammenlignet med storhetstiden 10-15 år tidligere. Det er i løpet av disse årene Flagstad for alvor utvikler den mørke, store og «moderlige» stemmeklangen som vi i dag hovedsakelig kjenner fra hennes sene – og i ettertid mest berømte – innspillinger.

Om stemmen fremdeles var formidabel, var det imidlertid noe annet med selve den fysiske kondisjonen – evnen til å stå på scenen flere kvelder i uka og avlevere maratonaktige vokale kraftprestasjoner. I så måte hjalp det heller ikke at hun hadde lagt på seg 15 kilo i løpet av de vanskelige årene hjemme i Norge.

Typisk nok lar hun seg overtale til å gjøre seks forestillinger i neste sesong, i en helt ny og litt uventet rolle for en Wagnersopran: Alceste i 1700-tallskomponisten Christoph Willibald Glucks opera ved samme navn.

Flagstads aller siste forestilling ved The Met er 1. april 1952. Applausen etter teppefall varer i 22 minutter.

Flagstads operafarvel på den andre siden av Atlanteren skulle imidlertid komme som en enda større overraskelse. Flagstad hadde møtt den eksentriske britiske komedieskuespilleren Bernard Miles i London allerede i 1947. De utviklet et underlig vennskap hvor Miles gradvis overtar pianisten McArthurs rolle som sjelevenn og praktisk tilrettelegger. I lange perioder bor Flagstad hjemme hos Miles og hans familie.

Miles går med vidløftige planer om å etablere et lite elizabetansk teater i en gammel skolebygning på sin egen eiendom nord i London. Her fabulerer han om å sette opp barokkopera, og greier utrolig nok å få Flagstad interessert i en opera omtrent så langt unna Wagner som det er mulig å komme: Henry Purcells «Dido and Aeneas» fra ca. 1688.

De inngår en høytidelig kontrakt som slår fast at Flagstad som betaling skal få blant annet små dikt, hyppig oppmuntring og mørkt øl levert til faste tider.

Oppsetningen av «Dido and Aeneas» ved knøttlille Mermaid Theatre i St. Johns Wood, med tidenes mest kraftfulle sopran i hovedrollen som den sangnomsuste dronningen av Khartago, blir en sensasjon i London høsten 1951. EMIs plateinnspilling fra mars 1952 er trolig Flagstads mest populære, mye på grunn av hennes forunderlig uttrykksfulle tolkning av Didos berømte klagesang «When I am laid in Earth».

Ryktene om Flagstads meritter som barokksopran krysser raskt Nordsjøen. Oslo Nye Teater ser sitt snitt, og greier å overtale Flagstad til å ta med seg hele produksjonen dit, med Bernard Miles som regissør. «Dido and Aeneas» spilles 25 ganger i hovedstaden i februar og mars 1953.

6. juni samme år er Flagstad tilbake ved The Mermaid Theatre, og gjør sin aller siste opptreden på en operascene.

Verdens beste operainnspilling – med litt hjelp fra en stuntkvinne

«Dido and Aeneas» var Kirsten Flagstads første studioinnspilling av en hel opera. Hennes mest berømte ble imidlertid spilt inn tre måneder senere, sommeren 1952. Dirigent var legendariske Wilhelm Furtwängler, og operaen var den som mer enn noen annen forbindes med Kirsten Flagstads navn: «Tristan und Isolde».

Denne innspillingen regnes ikke bare som Flagstads mest fremragende prestasjon i et platestudio, men også som en av de beste innspillingene av et klassisk musikkverk overhodet. Innspillingen har aldri vært ute av katalogene, og vil med stor sannsynlighet bli stående i overskuelig framtid som en referanse for dette verket.

Men æren var ikke bare Flagstads, skulle det vise seg.

På dette tidspunktet begynte Flagstad å bli usikker på sin egen evne til å synge i toppregisteret over lengre tidsrom, og særlig den ekstatiske duetten mellom Tristan og Isolde i andre akt fremsto som en i overkant risikabel utfordring. Én ting var å gjøre dette i øyeblikket, på scenen, i kampens hete foran et engasjert publikum. Noe helt annet var å få det foreviget foran mikrofonenes kalde og nådeløse blikk.

Løsningen ble at den unge sopranen Elisabeth Schwarzkopf sto rett bak Flagstad i studio, og klemte til med de krevende topptonene som en slags operatisk stuntmann.

Opplegget ble i ettertid lekket til pressen av en skjødesløs EMI-ansatt, og skandalen var tilsynelatende et faktum.

Med en så gjennomført formidabel rolletolkning som Flagstad leverer på denne innspillingen, har imidlertid Schwarzkopfs høye C’er i ettertid blitt møtt med smil og skuldertrekk. Den har blitt stående som et urokkelig monument over Flagstads mest ikoniske rolle, og har snarere fått litt ekstra drahjelp av sitt spektakulære funfact.

Atter en vår: Flagstad i stereo

Skandalen med Schwarzkopf gjør at Flagstad ikke fornyer kontrakten med EMI. I en alder av snart 60 år ser det ut til at Flagstads karriere både som operasanger og internasjonal plateartist definitivt er kommet til veis ende.

Hjemme i Norge er det andre sider ved operalivet som fanget hennes interesse. Flagstad blir i 1958 den første sjef ved Den Norske Opera, og legger ned en stor innsats i å utvikle norske operatalenter.

Det pussige med Flagstads karriere er imidlertid at ethvert forsøk på å forlate rampelyset ser ut til å lede forbausende raskt til et nytt og enda mer strålende kapittel. Allerede før den sensasjonelle debuten ved The Met i 1935 hadde Flagstad trukket seg tilbake «for godt» minst to ganger.

Mye av æren for Flagstads siste «Indian Summer» må tilskrives Deccas legendariske plateprodusent John Culshaw, som greier å sikre en kontrakt med Flagstad i 1955.

Utrolig nok er det først nå at hennes karriere som plateartist når sitt absolutte høydepunkt. Intet mindre enn 16 (!) album trilles ut fra Decca-presseriet i løpet av årene 1956-60. Her finner vi blant annet tre komplette operainnspillinger (to av Wagner og én av Gluck), orkestersanger av Grieg, Mahler og Sibelius, Griegs «Haugtussa» med klaver, samt romanseplater med Schubert, Schumann, Brahms, Wolf og Strauss.

Flagstad topper hitlistene

Kronen på verket skulle imidlertid bli en operainnspilling hvor Flagstad debuterer i en Wagner-rolle hun aldri hadde gjort på scenen: Fricka i «Das Rheingold», den første operaen i Wagners tetralogi «Der Ring des Nibelungen». Innspillingen finner sted i Wien høsten 1958, og Wiener Philharmoniker ledes av en ung og fremadstormende dirigent som Culshaw har fått for seg at er «vår tids store Wagnerdirigent»: ungareren George Solti.

Under prøvene ble det imidlertid ingen tvil om hvem som var den store kunstneren: Frickas åpningslinje «Wotan! Gemahl! Erwache!» fikk etter sigende hele orkesteret til å forbløffet vende blikket vekk fra notepultene og i retning Flagstad, som for anledingen sto plassert bak orkesteret. Musikerne i verdens beste operaorkester trodde rett og slett ikke sine egne ører.

Innspillingen av «Das Rheingold» utgjør første steg i Culshaws gigantomane plan: en komplett studioinnspilling av hele «Ringen» med tidens nye lydteknologiske vidunder: stereolyd. «Alle» er enige om at dette er galskap, og Decca spås økonomisk ruin. Culshaws store rival, EMIs Walter Legge, spår at innspillingen maks kommer til å selge 50 eksemplarer.

«Das Rheingold» kommer i butikkene i 1959, og blir en braksuksess. Den ligger i ukesvis på Billboard-lista som eneste klassiske album. Bestselgere som Elvis Presley og Pat Boone må se seg slått av en 64 år gammel kvinne fra Hamar, sannsynligvis er det første og siste gang i historien at noe lignende vil skje i musikkverden.

Culshaws plan er å bruke Flagstad også som Fricka i «Die Walküre», og som Waltraute i «Götterdämmerung». Hennes skrantende helse setter en stopper for dette. Kirsten Flagstad dør 67 år gammel av benmargskreft 7. desember 1962.

Den store stemmen forstummer, og i ettertid har det også vært en forunderlig taushet rundt fenomenet Flagstad. Kanskje er årets jubileum en gyllen anledning til å nok en gang oppleve en flik av hennes storhet.

Kilder:

• Ingeborg Solbrekken: Fly hjem, mine ravner! Århundrets stemme, Kirsten Flagstad (bokmanus, blir publisert som E-bok i løpet av 2020. Sitater fra Elisabeth Schwarzkopf og Sir George Solti er hentet herfra.)
• Arne Dørumsgaard: «Kirsten Flagstad - A Personal Kaleidoscope» (teksthefte i SIMAX PSC 1821)
• Per Dahl: «A Kirsten Flagstad Biography» (teksthefte i SIMAX PSC 1821)
• William Ashbrook: «Kirsten Flagstad in America» (teksthefte i SIMAX PSC 1822)
• Tore Simonsen: «Edwin McArthur. Friend and Accompanist» (teksthefte i SIMAX PSC 1824)
• Per Dahl: «The Voice of the Century» (teksthefte i SIMAX PSC 1823)