Når Hollywood setter tennene sine i kostbare, historiske epos, går det ofte dårlig. Det har vi sett i kritiker- og publikumskatastrofene ”Troja”, ”Alexander” og for så vidt også ”Arthur”.
Slagscenenes mester
Ridley Scott er slagscenenes mester (Foto: Scanpix)
Det virker som om desto mer hærstyrkene vokser i omfang, desto tynnere blir innholdet. Ridley Scott er mannen som startet den episke filmbølgen med ”Gladiator”. Den ble en gedigen suksess.
Nå følger han opp med korstogfilmen ”Kingdom of Heaven” som ikke er av samme kaliber. Men vi kan kåre Ridley Scott til slagscenenes uovervinnelige mester, og filmen er visuelt storslagen.
Orlando Bloom spiller Balian, en ung fransk smed og uekte sønn av korsfarerridderen Godfrey, spilt av Liam Neeson. Balians kone har begått selvmord, han begår et drap i affekt og blir med sin nyfunne far til Jerusalem for å finne frelse og Herrens tilgivelse.
Lite hellige
I det hellige land oppdager han at korsfarernes motiver for krigen er særdeles lite hellige. Her slaktes og drepes det i Guds navn for egen vinning og ære. Året er 1186, en periode i korstogene hvor Kongen av Jerusalem forsvarer en vaklende fred mellom muslimer og kristne.
En fred som brytes av kristne riddere og ender med at den sagnomsuste muslimske hærføreren Salam erobrer Jerusalem. Mens smeden Balian blir slått til ridder og følger i fars fotspor som de svakes beskytter. Han faller til med for Kongens søster...
Mest fantasi
Filmen bygger mer på fantasi enn historiske fakta. Det er synd, for det historiske materialet er inspirerende dramatisk og intrigant i seg selv. I filmen fremstilles muslimene som tolerante og noble. Det har de gjort lenge i litteraturen, fra Ariosto på 1500-tallet til vår hjemlige Jan Guilliou`s korsfarerbøker.
Ridley Scott er en mester i billedkomposisjoner og atmosfære. Slagscenene er så spektakulært koreografert at det tar pusten fra en, et mesterverk i krigens skrekk, dynamikk og grusomme skjønnhet.
Bra Bloom
Orlando Bloom fungerer bra som følsom helt.
Orlando Bloom gjør det riktig bra som følsom helt. Han har løftet mye jern på helsestudio og fått seg en viss pondus.
Men kjærlighetsforholdet til Kongens gifte søster virker tamt og forsert, og dette illustrerer filmens største svakhet. For hvor mange slagscener orker man å fordøye, uansett hvor genialt de er laget, når man aldri kommer nært inn på personene?
Da overstyrer effektene magien i det menneskelige dramaet.