Intense tegneriske fragmenter

Frem til 1.november viser Standard (Oslo) nye arbeider av den unge, feirede kunstneren Kim Hiorthøy.

Hiorthøy har gjennom en årrekke gjort seg bemerket innenfor et bredt tverrfaglig felt, som billedkunstner, designer, filmfotograf og ikke minst som musiker.

Han har sin utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim, School Of Visual Arts i New York og fra Det Kongelige Kunstakademiet i København.

Utstillingen på Standard omfatter omkring tjue nye tegninger og collager. Tegningen har gjennom en årrekke stått svært sentralt i kunstnerens mangfoldige produksjon.

Fotorealisme mot abstrakt bakgrunn

Bildene i utstillingen har gjennomgående ganske beskjedne formater (ca 30 x 20 cm). De er hengt på galleriveggen i ulike hyder, som for å understreke at de ikke må sees som deler av en større sammenhengende helhet, men som løsrevne fragmenter.

Tegningene er stort sett utført med myk blyant, mens collagene er basert på kornete fotokopier. I noen av bildene hans har ulike ordkombinasjoner erstattet tegneriske eller fotografiske motiver, for eksempel i en tegning der han nitid har skrevet ordene Hump, Pump, Stump, Dump under hverandre.

En av de mest oppsiktsvekkende tegningene i utstillingen viser en elefant, der selve dyret er tegnet presist og krystallklart i en nærmest fotorealistisk stil, mens bakgrunnen er flat og ikke-romlig med løsrevne tidvis kludrete og tidvis nærmest geometriske inskripsjoner og former.

Her sjonglerer han med ulike tegneteknikker som frembringer virkningsfulle kontraster i bildet. Og dette at det realistiske løser seg opp i noe abstrakt eller nærmest ornamentalt er noe som går igjen i flere av bildene i utstillingen

Ansikt på nært hold

I ett annet bilde som ikke er til komme utenom, ser vi ansiktet til en ung mann på nært hold. Også her utfolder Hiorthøy sin uvanlige illusjonsskapende evne. Portrettet er pågående og intenst i en slik grad at det nesten er slitsomt å se på det. Personen kommer så anstrengende nær deg. Men selv om bildene har et påtrengende preg, forteller det lite.

Mannens ansikt er utfordrende, men det er ikke lett å avgjøre om han er redd, sint, eller kanskje bare oppjaget. Øyene er spente og ser ufravendt på betrakteren, de fyldige leppene er lett atskilte og sprukne, som etter et slagsmål. I klar kontrast til den frapperende illusjonismen som preger bildet som helhet, har Hiorthøy kludret myriader av små feltet og streker i billedkanten, som om han har prøvd ulike blyanters hardhet på papiret.

I en tredje tegning ser vi den samme vekslingen mellom realisme og abstraksjon. Her ser vi overkroppen og armene til en mann som stiger ut fra en tåkete og udefinerbar bakgrunn. Han holder frem et hvitt ark slik man gjør for å justere lyset og hvitebalansen før man fotograferer, for eksempel i et galleri. Men dette hvite arket kan også få oss til tenke på hvor usedvanlig vanskelig det er i dag sette sitt merke på papir eller lerret, og hvor utarmet og utprøvd det er det kunstneriske formvokabularet vi har til rådighet.

Boom, gloom

Men Hiorthøy byr også på helt andre typer uttrykk, for eksempel en naivistisk tegneserie med ni ruter som alle viser den samme underlige skikkelsen med skallet hodet og enorm nese, som begeistret roper BOOM, GLOOM. Det er fristende se denne remsen som en humoristisk kommentar til dagens prekære økonomiske situasjon, som en konstatering av at depresjon og melankoli uvergelig følger jubel og oppgang.

Siden tegningen neppe kan være så rykende fersk at det var dette som var Hiorthøys egen tanke, kan dette mer stå som et eksempel på hvordan verkene kan fungere som arena for betrakterens egne assosiasjoner og tanker.

Svakere collagearbeider

I motsetning til tegningene som har en intens spenning og ambivalens, virker collagearbeidene mer kraftløse og intetsigende på meg. Karakteristisk er det at jeg husker få av dem etter ha forlatt utstillingen, og må studere tilsendte bilder for å klare å se dem for meg.

I mange av collagene ser vi inn i uklare sosiale situasjoner. Det tvetydige ved motivene understrekes av det kornete grumsete billeduttrykket. Dette er sikkert ment som et grep for å fastholde betrakteren. Mange ganger kan nemlig nettopp det uklare få oss til å dvele foran et bilde som tvinger vårt eget øye til å makte å desifrere det vi ser. Men slik jeg opplever det blir disse collagene rett og slett for uklare, det er få ting feste seg ved over hode, og dermed går de ganske enkelt hus forbi.

Påtrengende og tilbakeholdne

Men tegningene, som er i flertall gir uansett dette til en ytterst severdig utstilling. Det er noe påtrengende, men samtidig tilbakeholdent ved Hiorthøys tegninger: Dels griper de fatt i deg, og tvinger deg til å se, og dels unnlater de konsekvent å gi deg noen helhetlig informasjon eller noe tydbart budskap. De blir ikke annet enn visuelle fragmenter og brokker av historier som du selv må bygge videre på. Slik jeg ser det er det nettopp i denne tvetydige penheten Hiorthøys definitive styrke ligger.