Karamasov i mange retninger

Det er viktig å foreta tydelige valg når en roman skal settes opp på en scene. I oppsetningen av Brødrene Karamasov har ikke Nationaltheatret vært tydelige nok, mener NRKs anmelder.

Brødrene Karamasov
Foto: L-P Lorentz.

Helgens premiere på Brødrene Karamasov på Nationaltheatret viser at det ikke er bare, bare å spille ut et omfattende episk verk på tre knappe timer. Når 800 siden dyptpløyende litteratur skal presenteres for et publikum som kanskje ikke har lest verket – hvordan skal man da velge å presentere det? Nathionaltheatrets løsning er vanskelig å gripe fordi den vil for mye.

Ambisiøst

Brødrene Karamasov av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij er et av verdenslitteraturens mest sentrale verk. Romanen ble skrevet i 1880. Handlingens sentrum er en far, hans tre sønner og et fadermord. Samtidig er det en roman som omhandler eksistensproblematikk, tro, tvil, fornuft, vilje, straff og skyld.

Nationaltheatrets nye teatersjef Hanne Tømta har hentet inn den unge og dyktige regissøren Oleg Kulikov til denne store oppgaven. Kulikov har selv dramatisert romanen, og det er ikke første gang han tar Dostojevskij til teaterscenen. Den nye teatersjefen er ambisiøs og dristig i valg av premiereoppsetning. Det er bra. Samtidig har hun med denne oppsetningen ikke gjort det helt lett for seg selv. For det er vanskelig å se en retning på dette stykket.

Brødrene Karamasov
Foto: L-P Lorentz.

Poetisk scenografi

Scenografien i Brødrene Karamasov er nydelig, det samme gjelder lyssettingen. Sammen danner de en åpning og en ramme som bærer gjennom stykket. Kulissene er gjennomskinnelige, lyset kaldt. Skyggevirkningene og lyset er med på å gi stykket en poetisk kvalitet som ikke i like stor grad er til stede i spillet. Bakken er uryddig, dekket av jord, blader og nedfallsfrukt. Et stort tre vokser midt på scenen, noen få grønne epler henger igjen som et minne om høsten. Det snør. Rammene for forestillingen er perfekte.

Skummer overflaten

Allerede fra første scene blir det tydelig at balansen mellom å presentere karakterene, bakgrunnen og selve plotet fra romanen krever mye. Naturlig nok. Handlinger som strekker seg over flere år, skal fortettes til en tretimers forestilling. Derfor gir første akt en følelse av at vi skummer overflaten. De viktigste handlingene er med, og i riktig rekkefølge: Det starter med et ublidt meklingsmøte i klosteret mellom eldstesønnen Dmitrij og faren. Siden kommer de store hendelsene og avgjørelsene slag i slag. Det er mye som hender, men det er først mot slutten av akten, når fadermordet er begått, at det begynner å dra seg til.

Komprimeringen gjør at de store følelsene denne romanen bærer, sinnet, angsten, fortvilelsen, skylden, får sitt uttrykk i sterke rop. Et virkemiddel som mister styrke for hver gang det brukes.


Eksistensiell

Andre akt er noe annet. Den fanger oppmerksomheten og beveger seg i større grad over på det symbolske planet. Endelig er det ikke mer å forklare, ikke mer som må fortelles, endelig kan behandlingen av den eksistensielle problematikken starte. Andre akt starter med Dmitrijs fyllekalas for kjæresten Grusjenka, der politiet kommer og sikter ham for drapet på far Karamasov. Dmitrij er uskyldig, men velger å ta på seg skyld. Frem mot rettssaken dykkes det dypere. Skyld, lidelse og eksistens belyses, og broren Ivan, spilt av Mads Ousdal, har en til tider interessant kamp mot djevelen.

For ensemblet ved Nationaltheatret har nok dette vært tung materie å jobbe seg gjennom. Både Mads Ousdal som Ivan Karamasov og Fridtjov Såheim som broren Dmitrij vokser gjennom forestillingen. Minstebror Aljosja, spilt av Mariann Hole, blir i større grad anonym, slik det også er i boken.

Hvordan balansere en romans handlingsmønster opp mot dens mange underliggende lag og gjøre godt teater ut av det? Det gjelder å velge med omhu og å velge tydelig. Slik Nationaltheatrets forestilling er nå, er den ikke tydelig nok.

Kulturstrøm