Line Gevelt Andersen, Norsk på Norsk
anmelder Elias Akselsen, ”Høstdrømmar”.
Dette bærer litt preg av å melke en artist som har gjort stor suksess med de to forrige utgivelsene sine.
Mye av æren for suksessen med utgivelsene ”Hjemlandsklokker” og ”Her kommer dine armer små” skal Stian Carstensen ha. Han kjenner vi igjen fra Farmers Market og som produsent og arrangør for en rekke andre artister. Hans musikalske arrangementer har båret mye av konseptet på disse to platene. Men på denne utgivelsen finnes ikke den samme helheten som binder plata sammen. På de forrige utgivelsene står Sigbjørn Tveite som produsent. Det gjør han ikke denne gangen, selv om han står bak utgivelsen.
Ville utsatt utgivelsen
Plateselskapets motivasjon for å gi ut denne plata er, som de sier, at mange vil ha mer av Akselsen. Så dermed er mye av materiale som ikke kom med på ”Hjemlandsklokker”, gitt ut nå.
Jeg stiller spørsmålet om dette er veldig lurt. Man kan like eller ikke like måten Elias Akselsen synger på, men de tidligere utgivelsene til Akselsen har vært preget av relativt høy kvalitet. Og hadde jeg vært plateselskapet hans, hadde jeg sørget for å holde dette varemerket høyt i hevd. Jeg ville utsatt denne utgivelsen. Vi må huske at det bare er tre måneder siden forrige plate.
Få andre artister har opplevd maken til gode kritikker her til lands. Men hva er det med Elias Akselsen vi liker så godt?
Sjelelig og følelsesladet
Når jeg spiller Akselsen for folk som virkelig kan sang og sangteknikk, er det ikke mange godord å hente. Han gjør mye rart teknisk sett, og timinga er ikke alltid like mye på plass. Men det er nok dette med å synge rett fra levra, eller ”hjertespråket” som Elias Akselsen kaller det selv, som fascinerer oss. Det er ærlig, troverdig og veldig følelsesladd. Og ikke minst dette at han er tater, og har en spesiell oppvekst, gjør at han har mye livserfaring som han bruker til fulle, og med rette i kunsten. Mange sier at de kan høre taterfolkets lidelser gjennom Akselsens sang.
Men det som er litt spesielt, er at denne veldig sjelelige og følelsesladete måten å synge på, oppleves som litt ny og fremmed og unik for oss nordmenn. De fleste folkeslag har tradisjon på denne type sang. Portugiserne har jo for eksempel sin fadosang som også begynner å bli populært her i Norge. Det er liksom som vi søker mer etter dette veldig emosjonelle og ekte.
Og jeg synes at Elias Akselsens viser har mye til felles med for eksempel fadoen. Altså en form for lyrisk folkemusikk som hadde sin storhetstid på 1920- og 1930-tallet. Det ble liksom datidas blues for fattigfolk. Og dette har fått ny renessanse nå. Fado betyr skjebne, og er melankolsk i sangstilen.
Ikke gjennomarbeidet
Jeg sier ikke at Elias Akselsen synger fado, men jeg synes mange av disse tatervisene har visse likhetstrekk, og at vi er inne i en tid hvor vi interesserer oss for det ekte og sjelelige. Gjerne med et eksotisk tilsnitt. Dette illustreres blant annet gjennom tittelsporet ”Høstdrømmar”. Dette er for øvrig mitt favorittkutt på denne plata.
Denne plata er først og fremst for den harde kjernen av fans. Dette er ikke et gjennomarbeidet og helhetlig album. Dessuten er ikke musikkarrangementene like gode som på de forrige platene.