Geir Pollen
Kallemann
Gyldendal 2005
Nei, fortelleren i Geir Pollens bok er kanskje ikke så mye bedre enn «Kallemann». Romanen beskriver en amoralsk tilstand der mannen følger sine drifter. Teksten er den lange refleksjonen etterpå.
Den tilårskomne Kallemann klådde altså på jeg-fortellerens kusiner, og kanskje på hans tvillingsøster Marie, en gang i deres barndom på gården langt nord i Norge. I tillegg hadde ubehagelige, innpåslitne Kallemann et forhold til fortellerens mormor.
Begjær og død sammenvevd
Fortellingen vikler seg i store kretser ut fra disse overgrepslignende urscenene, fram til nåtida. Der begjærer jeg-fortelleren, en filolog og lærer, en av sine unge elever. Han lever til og med sammen med henne i deler av romanens tid.
I nåtida er også tvillingsøsteren hans, Marie, nettopp død. Som i Pollens tidligere romaner, veves tanker om begjær og død sammen i uendelig lange, virtuost utformede setninger. Og de antyder altså en mulig forbindelse mellom Kallemann og fortelleren, i et sirkelaktig begjær etter unge kvinner
Selvstendig stilist
Så å si alle kritikerne og journalister som har omtalt «Kallmann», peker på paralleller til den tyske forfatteren W.G. Sebald, som Pollen har oversatt med stort mesterskap til norsk de siste årene. At det finnes et slektskap, rent stilistisk, mellom de to forfatterne, er det liten tvil om.
Men det blir feil å påstå at Pollen har utviklet sin stil først nå, etter at han har oversatt Sebald. Pollens stil fantes der på forhånd, kanskje vel så mye utviklet i dialog med eldre norske 1800-tallstekster, som i roman «Hutchinsons eftf.» fra 1998.
Når jeg nå leser den ferske «Kallemann» mot mange andre av høstens romaner, framstår Pollen som en av de absolutt ypperste romanforfattere på norsk. Og de kritikerne som mener å se bare glitrende form, uten innhold, må se om igjen. Pollens tekster har innhold nok til å bli lest og studert lenge.
Kulturnytt, NRK P2, 28. november 2005