Kunstnerforbundets juniutstilling ”Alone in the Dark”, byr på arbeider av 35 unge norske kunstnere. Tradisjonen med å presentere et utvalg yngre kunstnere tidlig på tidlig er en tradisjon i Kunstnerforbundet, som strekker seg helt tilbake som til 1919.
”Juniutstillingen” ble den imidlertid først hetende fra 1952, da viktige kunstner som Ludvig Eikaas og Inger Sitter var blant utstillerne. Dette er med andre ord et evenement med et visst historisk sus. ”Alone in the Dark” har imidlertid langt mer å by sitt publikum enn gamle ærverdige tradisjoner. Som et modig og vellykket grep fra Kunstnerforbundets side, har man i år gitt kuratoransvaret til den unge sagnomsuste og omdiskuterte kuratoren og kunstneren Kristian Skylstad, som har gjort seg bemerket som en av to ledende skikkelser for det radikale, ikke-kommersielle galleriet TAFKAG (The Artspace Formerly Known As Galuzin)
Utstillingen har et klart eksistensielt tilsnitt som kommer tydelige frem i tittelen. I pressemeldingen står det at man har ønsket å gjøre utstillingen til: ” … et dypdykk ned i mørket” og ”… til en beskrivelse av tomheten som enkeltmennesket møter i det kollektive kaos.”
Tvileren og tenkeren
Det første verket vi ser i utstillingen, og som nesten sperrer passasjen inn i galleriet, er den monumentale skulpturen ”Tvileren” utført av Christian Øverland Dahl i en karikert tradisjonell skulpturell stil. Den enorme skikkelsen kan nærmest sees som en parafrase over et av kunsthistoriens mest berømte skulpturelle mesterverk, nemlig Rodins ”Tenkeren” Skulpturen som ved første øyeblikk kan se ut som den er støpt i bronse, er laget av pappmasjé og en gummibasert akrylmasse, og deretter er den tilsynelatende gitt et grovere liksom tilhugget preg ved hjelp av bred maskeringstape. ”Tvileren” inntar omtrent samme innadvendte kroppspositur som Rodins skulptur, men der ”Tenkeren” poetisk hviler pannen mot hånden, ser ”Tvileren” ut til desperat å tygge på sin egen knyttneve. Glimtvis kan skulpturen være til forveksling lik sitt kunsthistoriske forbilde, men i enkeltelementer ser man likevel det harselerende og humoristiske ved prosjektet. Noen deler av kroppen er grotesk overdrevne som de abnorme gorillaaktige føttene.
Skulpturen sitter i all sin velde på en alminnelig brun pappkasse, noe som skaper en uttrykksfull kontrast i og med at vi dermed forstår hvor lett den er. Skulpturen er interessant fordi den både aktivt forholder seg til en skulpturell tradisjon, samtidig som den gjennom det typisk ubestandige materialet, og ikke minst i subtile detaljer i uttrykket, bryter med den samme tradisjonen, og dermed motsetter seg tolkningskonvensjonene som knytter seg til denne.
Ett annet oppsiktsvekkende arbeidene i utstillingen er Eirin Støens ”Inkarnasjon,” der vi ser et forgylt villsvinkranium, som henger fra taket mot en vegg som fremstiller en dunkel stjernehimmel. I dette verket inviterer Støen oss inn i en antirealistisk og mytologisk billedverden. Gullkraniet ser på avstand ut som en meteor i fritt fall i det mørke rommet bakenfor. Verket påvirker også betrakterens kroppslige opplevelse, man får en svimmel følelse av å sveve eller falle. Kraniet lader verket med en egen styrke. Ikke bare fungerer det selvsagt som et klassisk symbol på Døden, men det peker også tilbake på et liv, som en konkret rest av et vesen som en gang eksisterte.
Berør meg, jeg er syk!
Ett verk som på åpningen vekket en viss oppmerksomhet var Ann Kathrine November Høibos ”Touch me, I’m Sick.” En installasjon bestående av søppelsekker som holder opp et slags glassmonter med en broket tekstil vevet av ulike tråder så vel som fuglefjær. Som en del av installasjonen henger også et lite fuglebur med en undulat fra taket. Verkets tittel er tagget på fugleburdet.
Det er et tankevekkende arbeid. Vi kan ikke la være å bli grepet av den tause babyundulaten, som sitter på pinnen sin og skotter på betrakteren. Verket åpner også for en rekke problemstillinger. En åpenbar tematikk her er knyttet til det groteske og naturstridige ved det å holde fugler fanget i små bur, fugler som faktisk er skapt for å ha en stor bevegelsesradius. Men fuglens sorte, engstelige øyne, og det neste usynlige hjerteslaget under fjærkledningen kan også sees som et uttrykk for individet grunnleggende ensomhet i en klaustrofobisk og fremmedgjort virkelighet. Dette underbygges av det sterke, imperative utsagnet i tittelen ”Berør meg, jeg er syk” som kan forstås om et uttrykk for enkeltmenneskets ønske om og tre ut av sin egen avsondrede situasjon, og å komme andre mennesker i møte. Dette ladede utsagnet kan for øvrig også lede tankene våre i retning av de spedalskes bønn til Kristus om helbredelse, men ikke minst vekker det tanker om vår egen tids mest stigmatiserte gruppe, nemlig de Aidssyke, og deres fåfengte drøm om å bli inkludert i et mellommenneskelig felleskap de gjennom sin dødelige sykdom har mistet.
På tross av at verket altså både griper meg og setter meg på sporet av mange interessante tanker, opplever jeg det som problematisk at det inkluderer en levende fugl. Og dette er og blir et dilemma, for det er jo tvilsomt om verket ville hatt den samme uttrykksstyrken hvis undulaten var erstattet med en voksfigur, eller med fotografisk billedmateriale. Men jeg tenker likevel at hvis man som kunstner ikke klarer å gripe eller ryste uten å la et dyr lide, så får man ganske enkelt la det være. At tamme fugler i Norge stort sett er i bur, og dermed kanskje ikke har det stort bedre enn den åpenbart plagede fuglen i Kunstnerforbundet, kan neppe sies å være noe godt forsvar for prosjektet, tvert i mot er dyrehold noe som absolutt med hell kan tas opp som en viktig tematikk i kunsten, men fortrinnsvis uten at man selv gjør se skyld i det man forsøker å kritisere. Kulturnytt dekket den ulovelige befrielsen av fuglen utført av kunstner og kunsthistoriker Anne Sollund, dagen etter åpningen. Jeg opplever imidlertid verket som vel så sterkt med sitt tomme undulatbur som et taust vitne om den debatten som November Høibo klarte å skape med sitt arbeide.
Selv om lokale oppleves som en tanke for lite for de mange og tidvis plasskrevene kunstverkene, er juniutstillingen både en interessant og en uttrykksterk opplevelse, som i aller høysete grad fortjener et besøk.
Juniutstillingen – ”Alone in the Dark” Kunstnerforbundet, Oslo, frem til 17. august.
