Jungelboken

Veien mellom danser og popstjerne var ikke lang da Adil Thataal tok mikrofonen og sang "Change" på premieren på den moderniserte "Jungelboken" på Det Norske Teatret. Dette bør bli høstens store ungdomssuksess !

Velkjente typer

De velkjente typene fra tegnefilmversjonen er meget godt ivaretatt i regien til Erik Ulfsby og maskene til Stig Wedvik og kostymene til Ingrid Nylander. Vi tror på Adil som Mowgli fordi han har fått kroppsspråket til den freidige gutten, i mange nyanser. Selv om Ulrikke Hansen Døvigen var kledd som Uma Thurman i "Kill Bill", var slangen Kaa helt tydelig der.

Etter stor suksess i Stockholm er Alexander Mørk-Eidems mørke samtidsallegori etter "Jungelboken" endelig kommet hit til landet.

Mørk byjungel

Handlingen foregår i en mørk fremtid der dyrene bor i byjungelen. Menneskene har rømt byen og presset dyra fra landsbygda. Scenen er dyster som i filmen "Bladerunner". Fylt av skrot. Midt på står et uvakkert stålstillas, med vindeltrapp. To musikere med hårete hanekammer troner på toppen av stillaset og holder rytmene igang. Skinheaden Shere Kahn holder til nede.

En barnevogn triller ned skrågulvet – ulvemor er der, og historien vi kjenner er etablert. Mowgli blir adoptert av (hiphop) ulvene, med Baloo som lærer og Bagheera som støtte.

Hint til samtiden

Da de unge jentene hvinte elleville rundt ørene mine i Det norske Teatrets store sal, skjønte jeg at vi er i ferd med å få en ny stjerne - og han er multikulturell. Dansekunstneren Adil er blitt pop. Ikke på grunn av sang, skjønt i "Jungelboken" synger (også) han, i rollen som Mowgli. "Man in the mirror" heter låten, og som mye annet i denne versjonen av "Jungelboken", gir den assosiasjoner til samtiden vår. Barack Obama har sikkert ikke noe imot at Adil synger mantraet hans.

Språk som klasse

Skinhead’en Shere Kahn går etter de svake. Ubehagelig fremstilt av Svein Roger Karlsen med århundrets høyeste og spisseste hårkam. Han er mer brutal og har mindre stil enn tegnefilmens tiger. Ulvene er tiggere og apene snakker som jålete barn fra beste vestkant. De høres ut som en blanding av en maniert Harald Eia og Robert Stoltenbergs motegale Yngve. Mens noen av de gamle ulvene snakker østerdøl. Her er flere gode typer og valg av dialekt er bevisst gjort. Advokathyenen snakker for eksempel sunnmøring.

Det er mye å fryde seg over på flere plan. Og instruksjon av Erik Ulfsby og kostymene ved Ingrid Nylander sørger for at vi kjenner igjen de velkjente figurene fra Disney i denne fremtidsrettede oppsetningen også. I lyseblå treningsdrakt og boksehansker er Geir Kvarme den snille bjørnen Baloo som skal lære Mowgli jungelens lover. Den mysende panteren Bagheera er overraskende nok også lett gjenkjennelig i Lars Jacob Holms transvestitt med langt glatt sort hår og sterk øyesminke.

God Adil

Og hva så med guttungen selv? Det tynne beinranglet som ulvene kaller frosken, eller Mowgli? Adil er nesten to meter høy, allikevel leverer han et kroppsspråk som forsvarer en ung gutt. Med integritet gir han oss Mowgli, og kroppsliggjør ham gjennom imponerende breaking tilpasset guttens alder og forskjellige situasjoner. Kampen mot Shere Kahn er suverent koreografert.

Koreografen Belinda Braza har også hatt en god hånd med ulvene i break og hip hop dans. Det svinger alle vegne, i pop-rytmer i denne oppsetningen. Her er fult av popkulturelle referanser fra film, kampsport, dataspill, kung-fu og street-dance. Kjente og ukjente pop-låter illustrerer forskjellige situasjoner (som regissør Yngve Sundvor også la inn i sin bearbeidede versjon av "Hamlet" på Riksteatret). Hovedstaden kalles Tigerstaden, så naturligvis fikk vi "Eye of the tiger".

Ingen gladjazz

Fans av gladjazzen i tegnefilmen vil savne den. Her er ikke et snev av den populære jazzmusikken. Popmusikken er mer banal, og det setter jo sitt preg. Og det virket som om noen av skuespillerne slet litt med å gi alt i den enkle låten når de tok mikrofonen og sang. Men det kommer vel etterhvert. Og når det gjelder tegnefilmens gladjazz, så ville den overhode ikke passet til den dystre fortellingen om mobbing og utstøting som vi får servert her. Shere Kahn og hans like jakter på svakhet og er imot tverrkulturell blanding. Situasjonen blir for truende for Mowgli og dermed må han av for å finne de som likner ham selv. Integreringen gikk feil.

Farligere

Alexander Mørk-Eidems modernisering av klassikeren til Rudyard Kipling fra 1894 gjør konfliktene i stykket farligere Og det blir tydeligere at historien om Mowgli er historien om hver og en som forsøker å bli en del av et samfunn der han ikke er født som en del av det.