Lange dager
- Dette er noe av det mest intense jeg har vært med på, sier Sverre Solberg.
Julian
Han har rulleskøytet fra Frogner til NRK på Marienlyst.
- Dette er bra, sier han og tar av seg hjelm og skøyter, stemmen får varm luft, det er viktig at blodet kommer i gang før opptak.
Mandag begynner leseprøvene og opptak av andre del av dette store dobbeltdramaet. Premieren er i begynnelsen av februar 2003.
Alvor
Det er alvor å spille i Radioteatret. Opptakene skjer intenst mellom 0815 til 1030. Da drar skuespillerne videre til prøver på sceneteatrene. Der er de til kl 1500. Så spiller de forestilling på kvelden. Opp igjen tidlig på morgenen for å være på plass i hørespillstudio igjen.
- Vi må banke inn opptak hver morgen for å holde skjemaet, men denne måten å jobbe på tilfører også stoffet en friskhet og et trøkk. Jeg trenger det for min egen framdrift, for dette er svære saker. Jeg trodde aldri det skulle være så engasjerende og kreativt, sier Sverre Solberg
Krevende hjemmelekse
Dette intervjuet er gjort etter at første del er innspilt og redigert. I mellomtiden har han flyttet til Nittedal, og har foran seg seks uker med toget 0630 for å rekke studio.
- Jeg må ha gjort hjemmeleksa dagen før, lest godt og grundig gjennom teksten. Ikke slik at jeg kan den utenat, det behøver du ikke i Radioteatret, men den må gli lett i munnen når jeg legger meg om kvelden. Det å komme om morgenen og jobbe sammen med kremen av norske skuespillere, er i selv en kjempeopplevelse. Vi begynner gjerne med en scene vi jobbet med dagen før. Det er en fin rytme. Vi får gjort noe ferdig og begynt på noe nytt neste dag. Du kan ikke tygge på rollen i lang prøvetid slik du gjør på sceneteatret. Alt må skje i disse intense timene i møtet med mikrofonen, og det skjer noe nytt hele tiden. Så står resultatet der, det er innspilt.
Rollen som Julian
I teaterhistorien er det bare to skuespillere som har levd seg gjennom hele rollen slik Sverre Solberg gjør. Olafr Havrevold i Radioteatret i 1956 og Trond Espen Seim på Den Nationale Scene i 2000. Da Det Norske Teatret spilte Keisar og galilear i 1987, var rollen delt mellom Bjørn Skagestad og Ståle Bjørnhaug. Knut Wigert spilte Julian på Nationaltheatret i 1956, men det var andre del av dobbeltdramaet.
Sverre og lydmester Arne Barca
Være nær
- Å spille Julian er litt av en utfordring, sier Sverre Solberg. Det vokser mer og mer i meg. Alle brytningene skjer inne i ham, ikke så mye i forhold til andre mennesker. Han gjør store hopp i sin utvikling og sin karriere. Det gjelder liv og død hele tiden. For å redde livet må han gamble med det og oppå alt dette forsøker han å realisere seg selv. Gjennom meditasjon finner han noe han tror på, en slags livsløsning, men så blir han revet avgårde til å være hærfører. Den utfordringen tar han også og får det til han blir en god hærfører, men kan ikke, tør ikke hvile på det. Så blir han keiser og møter seg selv for fullt. Han står i hjertet av verdenshistorien, men klarer ikke skape det harmoniske samfunnet han drømmer om. Hans motstandere er fanatikere, og de bringer fram de fanatiske trekkene i ham. Julian blir en tyrann.
- Hvordan går du løs på en slik rolle?
- Jeg må få det personlige trykket inn i det. Derfor må jeg ta dette ned til de nære ting, til det jeg kjenner igjen i meg selv. Først må jeg finne ut hvordan dette er for meg forholdet til far, mor, oppvekst, kjønnsliv, ambisjoner og kamper. Derfor lager jeg en fortelling om ham hva som er skjedd med ham i oppveksten. Jeg fyller ut det som ikke står i teksten. Ikke med lange avhandlinger, men med å gjøre det klart for meg selv, for tanken. Julian er så nær at jeg må være helt nær, ned på det mest sårbare. Når Julian mister taket og perspektivet i andre del og faller fra hverandre, må jeg som skuespiller finne den indre årsaken.
En æressak
Dagens opptak er over. Han tar på seg hjelm og rulleskøyter igjen.
- Å spille Julian er kjempesterkt, sier han og antyder at slik bør det også være. Å stille på utfordrende jobb litt over kl åtte hver morgen i 12 uker for en betaling som kanskje tilsvarer et par dager med reklamefilm bør medføre en solid faglig utfordring. Og det gjør Julian.
- For meg er dette en æressak, sier Sverre Solberg.