Julekrig!

Hør Helges førjulsdrama her!

 

Jeg har lest at en skikkelig krangel styrker et hvert parforhold! At ingenting er mer gunstig for samlivet i en sunn familie enn gjensidig sabotasje, knusing av tallerkener og kasting av bestikk.

Sunne vaner

Skikkelig munnhuggeri - i beste amerikanske stil, gjerne kombinert med fysiske angrep på dører, vegger eller kjøleskap, eller helst ting den kjære har kjært, som mobiltelefoner, plater eller bøker med samtidslyrikk, viser at man ennå har følelser, og at forholdet stadig gnistrer og spraker.

Dette betyr altså at fravær av hærverk og munnhuggeri er utrykk for et dødt og omsorgsfattig samliv. Og når jeg kikker tilbake på mitt eget, praktisk talt konfliktløse liv, blir jeg trist og lei og mørk til sinns: Vi har ikke knust så mye som en kopp i alle disse årene! Ikke har vi skjelt og smelt så mye heller.

På bakgrunn av overnevnte utlegning ser det altså ut til at vi fører en fattig og følelsessvak tilværelse blottet for både topper og bunner. Men det finnes et lysende unntak! Heldigvis og takk og pris!

En kveld i året gnistrer vi i både rødt og lilla! Da fyrer vi av verbale kinaputter og skrangler med kniver og gafler så det kan høres helt ut i entreen. Jeg snakker om Lille Julaften! Jeg snakker om pynting av treet! Eller for å være helt presis: Jeg snakker om måten lysene skal festes på!

Kampen om treet

I vårt hjem er pynting av juletreet det nærmeste vi kommer skjulte koder og frimureri: Pyntingen skal alltid foregå to dager etter vintersolverv. Den skal gjøres av voksne i henhold til et fast ritual. Den skal gjøres om kvelden og uten barn til stede. (Dette siste har mistet all sin relevans i og med de yndige forlengst har dradd sin kos. Men prinsippet står fast!)

Tanken har alltid vært at når golvet er vasket, og småfuglene har fått mat, kan husets voksne samle seg om en felles, åndelig handling som går ut på å dra et lite tre inn i stuen og så kle på det saker og ting som glitrer. For min del er måten treet blir pyntet på et minne om min barndoms jul. Og sånn er det sikkert for andre også! - Det er en av måtene slekter følger slekters gang på. Og her er problemet!

En av de aller første tingene vi i sin tid kjøpte til vårt felles hjem var juletrelys. Vi kjøpt lysene på Domus til vår første jul, og de lysene har vi fremdeles. Problemet er, har det vist seg, at vi har arvet litt ulike tradisjoner fra våre barndoms juler: I min barndom skulle lysene festes fra toppen av treet og ned. Tror jeg! I min (over alt høyt elskede) vivs barndomshjem hadde de lys som skulle festes fra bunnen av treet og opp. Eller noe sånt! Og det er akkurat her at det skjærer seg hvert bidige år! Her blir det trøbbel!

Ingen kompromiss

Og her er det ikke snakk om å diskutere mulige fremgangsmåter, eller prøve å rekapitulere hvordan vi gjorde det i fjor. Den som først får klørne i lysene begynner etter eget hode, litt hastig og indignert, å etablere linjen bakover til sine egne barndomsminner. Men: Det er bare en måte å feste lysene på! Så en av oss tar feil - uansett!

Å prøve et kompromiss (I år starter vi midt på treet – min kjære!) er heller ingen løsning. I slike stunder skjer det også noe med musikken: John Lennons "So this is Christmas" blir nesten litt provoserende der vi står og haler i hver vår ende av lyskabelen.

- "Du må begynne i toppen av treet!"

– "Vi kan jo ikke begynne i toppen! – Vi må begynne på bånn, nede ved roten!"

– "I toppen!"

– "På bånn!"

– "I toppen!"

– "War is over – If you want it!"

Jommen sa jeg smør!

Visens ende

Her er det ikke snakk om verken våpenhvile eller uformelle sonderinger. Det eneste som kan virke konfliktdempende er mat, og det har hendt opptil flere ganger at en av oss – mer eller mindre uten forvarsel - har hoppet i nøtteskålen, og dermed i praksis har kastet håndkleet. Da kan det også hende at den som står igjen oppdager at den andre hadde rett, men nekter å ta konsekvensen av det, noe som i verste fall truer med å velte hele treet.

Jeg må nok innrømme at disse fightene var heftigere før. - Da kunne det til og med ende opp med at den ene (eller den andre), på trass, tutet i seg en hel juleøl alt før treet sto ferdig pyntet. Og denne slappheten bekymrer meg! Virkelig! Jeg vil jo ikke at glød og pasjoner skal daue lenge før siste salgsdag. Så for å sikre nok en kjærlig jul fylt med omsorg og kos, har jeg vurdert å helle en halv liter yoghurt-is i korgen med strikketøy. Bare for å være på den sikre siden.

Ha en god og fredfylt jul!

 

 

- Hilsen Helge