Du takker meg fordi jeg lot deg gråte
når sorgen var uendelig og blind.
Men aldri falt det tårer på mitt kinn,
skjønt ofte var nok mine skuldre våte
Du priser meg for mine raske føtter,
for alle de små skritt jeg løp for deg.
Men det var slik jeg selv stakk ut min vei,
og dine nødrop ble til mine støtter
Først nå forstår jeg styrken i din gråt.
Å om du kunne lære meg å hvile.
Selv ble jeg bare sårbent, trøtt og våt
Og mine tørre kinn fordriver smilet
Mitt flinke liv er en befestet borg,
dit slipper ingen tårer ingen sorg
Jon Thoresen