– Det er ingen logikk i kjærlighet

Det finnes bøker som folk liker, og så finnes det bøker som folk elsker. Jón Kalman Stefánssons bøker er elsket i Norge, både av lesere og kritikere. Fansen hans gleder seg til hver nye bok, på tross av at det ofte er mye trist i de episke fortellingene fra Island.

Tragedier er det nok av i hans siste roman, «Historien om Ásta». Det er en bok om gode mennesker som svikter de som står dem nærmest.

– Å gjøre opp regnskap for livet sitt er vel et hovedtema i denne romanen?

– Ja. Det er en fryktelig følelse å være gammel eller døende, og innse at du ikke har vært til stede for dem som er viktigst. Og at du ikke har turt å kjenne på de følelsene før det er for sent.

Nettopp en slik situasjon starter boken med: En eldre islandsk mann har falt ned fra en stige, og mens han ligger og utånder på et fortau i Stavangers gater, tør han endelig å se livet sitt i øynene.

– Mange mennesker er sånn at hvis noe er vanskelig i livet deres, har de en tendens til å trykke det ned. Livet er slik innrettet at du lett kan holde deg opptatt med arbeid, hjemmet og hverdagen.

Inspirert av egen bestemor

Både hovedpersonen Ásta og faren hennes har gitt fra seg barnet sitt. En utilgivelig handling, i manges øyne. Forfatteren begynte med dette spørsmålet: Hvordan kan noen gi fra seg sine egne barn?

– Jeg baserte Ásta delvis på min bestemor. Hun ga fra seg sine to døtre. Jeg fikk aldri forklart hvorfor. Det eneste som skjedde var at folk dømte henne. Jeg ville prøve å forstå henne.

Finne fred gjennom smerte

I romanen opptrer også forfatteren selv. Han sier rett ut at han gjerne vil hjelpe Ásta og de andre figurene:

– Jeg skrev boken dels for å forstå hvorfor de gjorde som de gjorde. Men også for å finne fred for dem alle. For de kunne ikke gjøre det selv.

– Kan en forfatter hjelpe mennesker, fiktive eller ekte?

– Ja, det er litteraturens plikt å hjelpe menneskene. Men ofte kan man best hjelpe dem gjennom smerte eller sorg. Det er derfor litteraturen ofte er full av sorg eller tristhet. Det er så merkelig at man kan bli glad av å lese noe som er veldig trist, sier forfatteren, med et lurt smil.

Ingen logikk i livet

Han er klar over motsigelsen i det han sier:

– Litteraturen er, nøyaktig som livet, fullt av motsigelser. Det er ingen logikk i livet og heller ikke i litteraturen. Det er derfor vi elsker den.

– Men vi mennesker innbiller oss gjerne at vi handler rasjonelt?

Når det gjelder kjærlighet eller dine dypeste ønsker for livet, der finnes det ingen logikk.

– Har du selv, etter å ha skrevet boka, forstått din bestemor?

– Jeg tror jeg nå kan forstå henne. Ikke tilgi henne, men forstå henne.