På høstferie i min barndoms by Bergen, speider jeg etter jevnaldrende venner når jeg går rundt i sentrum. Leter etter jentene med rumper lik lekne små vombater som jeg gikk i klasse med. Håper å treffe en av de spenstige karene fra fotballen for å høre om det er utviklet lokale behandlingstilbud for tilhengerne av sportsklubben Brann.
Men ingen av disse vakre venninnene eller hoftesmale villbassene av noen kompiser lar seg avsløre av mine kontaktlinser i bybildet. Da er det at jeg i et øyeblikk av blendende klarsyn skjønner at hjernen trenger en omstart.
Omstart som oppdaterer og for evig erstatter årstallet 1984.
Og nå får jeg øye på de jeg kjenner - Dessverre. Den fyren der borte, en mann i sin nest beste alder, med tidløst umoderne allværsjakke og stereohake – gikk ikke han en klasse under meg på videregående? Kona hans er vel like gammel; en bingokjerring med helsevesen-frisyre og opplagsnæring nok i jeansen til mange kraftige renteøkninger.
Det faller skjell fra mine øyne. De aller mest tragiske individene rundt meg, konge-på-haugen-skrotingene, er på min alder. Eller litt yngre. Det kan til og med tenkes at jeg for uvitende utenforstående slås i hartkorn med dem.
Jeg får lyst til å skrike høyt i denne grå malstrømmen av individer som kan beskrives med bannordet ”middelaldrende”. Dette er som om Bjørn Dæhlie etter OL på Lillehammer skulle bli innesperret på et sanatorium for brystsvake. Jeg er IKKE en av dere, comprende? Hallooo!
Men 1984 er borte. Når jeg øyner over bryllupsbildene i Bergens Tidende, sjekker jeg om noen jeg kjenner har giftet seg. Igjen. Karer jeg var i militæret med smiler litt loslitt til fotografen med sin annen kone, mens deres halvvoksne barn sitter et sted i distriktet og egges til fadermord av den forsmådde nummer én.
De avler nye barn med navn som Mathias André Olsen Jensen, og blir tatt for å være besteforeldre på første skoledag.
Jenter som gikk to klasser under meg på barneskolen, uttaler seg om lokalpolitikk for Arbeiderpartiet og ser ut som noens bibliotekar-tante.
Jeg kommer på at i sommerferien – da jeg også var i Bergen – traff jeg en skolekamerat på stranden. Han hadde så mye hår på ryggen at han kunne bruke tepperenser i stedet for å vaske seg. Da samboeren hilste på meg, var det med dissende ”grevinneheng”. Altså den overarmspuddingen som for tjue år siden var stram som et blekkviskelær.
Hva har skjedd? Hvorfor har alle jevnaldringene mine blitt eksosforgiftet i tidsmaskinen? Kommet ut grå og gustne i nåtiden, med glansløst hår – som man i herrenes tilfelle må i ørene for å finne – dolokkbriller og øyenkroker som krøllet avispapir?
Mens jeg, derimot, er lett og fin i steget, en alfahann med moderat kroppsbehåring og prikkfri vannlating.
Jeg får nesten lyst til å gå bort til et butikkvindu og nyte synet av meg sjøl i speilet. Nyte kontrasten til skrotingene på min egen alder.
Men så ombestemmer jeg meg og går videre. Speilene har også tapt seg siden 1984.
