Jesu kors, bilder og vrengbilder

Hvorfor døde Jesus egentlig på korset og hvordan tolket de første kristne Guds sønns brutale død?
Dette foredraget handler om forskjellige måter og tolkninger på Jesus korfestelse, og er skrevet av seniorprofessor, Notto R Thelle ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Jesus
Foto: Enrique Castro-Mendivil / REUTERS

En uløselig gåte

Vi glemmer ofte at Jesu lidelse og død nærmest var en uløselig gåte for de første kristne. For noen var korsfestelsen slutten på eventyret. De måtte bare akseptere at mesteren var avslørt. Det var fantastisk så lenge det varte, men virkeligheten hadde innhentet dem. At de kunne være så naive! Men også de som ble igjen, hadde problemer, selv etter at de hadde møtt den oppstandne. Det var ekstra vanskelig, for egentlig var det lite Jesus hadde sagt om dette, bortsett fra at det skulle skje, at det var Guds vilje, og at han gjorde det for deres skyld. Men hvorfor?
De forsøkte å forstå ved å fortelle det de hadde sett og hørt. De lette frem brokker av ord og bilder Jesus hadde brukt da han talte om sin død. De grublet videre, søkte forbilder hos profetene og i Davidssalmene, tolket det hele i lys av forestillinger i sin egen jødiske religion eller tanker i tiden, og mobiliserte sine egne livserfaringer for å finne større mønstre og helheter. Jesus hadde delt sitt liv med dem og gitt dem erfaringer og fortellinger, men de hadde ingen ferdig fasit. De svarte ved å fortelle. Da er det kanskje ikke så overraskende at de ulike beretningene tegner ulike bilder av Jesus – selv de samme hendelsene og ordene kan tolkes inn i ulike helhetsbilder. Det er disse vi skal se nærmere på.

Jesus på korset

Forestillingen om soning og sonoffer

Enhver oppmerksom bibelleser vil oppdage at forestillingen om soning og sonoffer bare er én av mange metaforer og symboler som tolker betydningen av Jesu død. De er hentet fra ganske ulike sammenhenger og forteller på ulike måter at det brutte forholdet mellom Gud og mennesker er gjenopprettet – det man tradisjonelt kaller ”forsoning”. En rekke bilder viser klart til tempelet med dets ofringer for å sone folks synder, ofte kombinert med metaforer fra rettsvesenet med soning og straff. Men andre metaforer passer ikke inn der. Når Jesu død beskrives som ”løsepenge”, er uttrykket hentet fra forhandlinger for å løskjøpe fanger eller slaver. Når den beskrives som en seier over døden og djevelen, er symbolikken hentet fra slagmarken og kampen mellom godt og ondt. Beskrivelsen av legedom er hentet fra terapiens verden. Bildene av gjeteren som setter livet inn for å berge sauene, eller vennen som ofrer livet for sine venner, viser til det daglige livs brutale virkelighet. Det samme gjelder forestillingen om sannhetsvitnet som besegler sitt vitnesbyrd med død og martyrium.
Alle uttrykkene er metaforer som forsøker å vise at Jesu død gir mennesket frihet og nytt liv – men de er ikke entydige. Presser man bildene eller forsøker å fange dem inn i rasjonelle forklaringer, blir de fort problematiske og mister sin kraft, slik det nesten alltid skjer når metaforer og symboler overfortolkes.

De tre "forsoningslærer"

De ulike bildene har resultert i en rekke dogmatiske formuleringer som hver på sin måte forsøker å gi en mer samlet forståelse av Jesu gjerning. Disse har preget ulike historiske faser og har gitt nedslag i forskjellige deler av kristenheten. Tradisjonelt har man skilt mellom tre såkalte ”forsoningslærer”, med en rekke nyanser og modifikasjoner som sier noe om kirkens dogmatiske mangfold.
Den forestillingen som dominerte i oldkirken og som fremdeles preger den ortodokse østkirken, er tolkningen av Jesu død og oppstandelse som en kamp mot synd og død og sataniske krefter, og seier over disse. Den kalles gjerne den ”klassiske forsoningslære”. Det er typisk for oldkirkens bilder av Jesu død at han ikke beskrives som en forvridd skikkelse i uutholdelig smerte på korset, slik det ble vanlig i senmiddelalderen. Tvert imot fremstilles han som seierherre, stående på korset med utstrakte armer som en triumferende konge. Kongekrusifikset er et vakkert visuelt uttrykk for den klassiske forsoningslæren.
Den ”objektive forsoningslæren” fikk sin viktigste utforming av middelalderfilosofen og kirkelæreren Anselm av Canterbury (1033-1109), som med stor filosofisk kløkt videreutviklet og rendyrket forestillingen om Jesu død som stedfortredende soning for menneskehetens synd. Han kombinerte bibelske metaforer med middelalderens juridiske tenkning om gjenopprettelse av krenkelse, soning og straff og godtgjørelse. Bare det fullkomne offer er tilstrekkelig til å sone menneskets uendelige synder, hevdet Anselm. Derfor er det bare Gud selv som kan bære frem det fullkomne offer. Og samtidig er det mennesket som må sone denne synden. I og med at Jesus er sann Gud og sant menneske, blir hans lidelse og død Guds egen offergave som stedfortredende soner menneskets synd. Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, som Paulus formulerte det.
Denne forsoningslæren har siden preget hele vestkirken og fikk sitt kunstneriske uttrykk i senmiddelalderens og reformasjonstidens krusifikser, der Kristus gjerne henger hjelpeløst på korset, forvridd i smerte som offer for menneskenes synder. Mye av vårt eget teologiske og liturgiske språk er preget av slike tanker, og de ligger utvilsomt til grunn for Mel Gibsons film ”The Passion”, som ikke sparer på noe for å utmale Jesu lidelse. Filmens fromme hensikt er å vise hvor mye Jesus led for vår skyld, men i virkeligheten kan den forsterke inntrykket av den vrede guden som er umettelig i sitt behov for tilfredsstillelse.
Nota bene – for Anselm dreide det seg ikke om en straffende og hevngjerrig Gud som krever offer for å temme sitt raseri. Anselm beveget seg ydmykt inn i troens aller helligste og forsøkte å forstå det dypeste mysterium: at det er Gud selv som bærer kjærlighetens smertefulle offer. Mister man tak i dette punktet, ender man raskt i de forvrengningene jeg allerede flere ganger har beskrevet.
Den ”subjektive forsoningslære” ble formulert som alternativ til Anselms forståelse av hans yngre samtidige Peter Abelard (1079-1142). Han var mer opptatt av menneskets subjektive opplevelse av Jesu lidelse. Korset skapte ikke en forandring i guddommen selv, hevdet han, det var snarere den enkeltes opplevelse av korset som i ham eller henne skapte en ny relasjon til Gud. Jesu død var uttrykk for Guds uforanderlige kjærlighet, og virker som en forvandlende kraft i mennesket som på denne måten får et nytt forhold til Gud.

Dette er et utdrag av foredraget Jesus kors -bilder og vrengbilder. Skrevet av seniorprofessor ved Det teologiske fakultet Notto R. Thelle.

Du kan høre hele foredraget her: Notto R. Thelle 11.04.09

P2-akademiet utgis også i bokform er du interessert i å vite mer om dette kan du gå inn på denne lenken.

P2-akademiets bokserie

Kulturstrøm

  • YouTube-krangel rammer norsk musikk

    Også norsk musikk fjernes fra danske Youtube-skjermer. Grunnen er at Koda, som forvalter musikkrettighetene, og Google ikke er enige om en ny avtale om inntekter fra avspillinger, skriver Tek.no. Dette gjelder kun i Danmark, ifølge Tono her i Norge.

    En You Tube-app
    Foto: Patrick Semansky / AP
  • Langtidseffektane blir alvorlege

    Arrangørar av kultur- og idrettsarrangement har lenge levd i håpet om å kunna ha opp til 500 personar frå og med 1. september. Fleire aktørar har også bedd om å endre tolkinga av 1-metersregelen. Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører bekymrar seg for kulturbransjen som allereie ligg nede.

  • Oprah sender bok til ledere

    Oprah Winfrey meldte på CBS Morning at hun kjøper inn 500 eksemplarer av boka «Caste» og sender til alle landets guvernører, ordførere, direktører for de 100 største selskapene og professorer ved de 100 beste universitetene. Talk show-verten mener «Caste» er den viktigste boka hun noensinne har valgt til bokklubben sin.