En dokumentar om jenter eller en film om hva jenter gjør når de blir filmet?
Mye prat, lite action
Det snakkes mye og gjøres lite. Temaene er sex, fyll, hasj og karakterbok. Ansiktene sier mer enn ordene. Faktene sier noe. Påkledningen sier litt om forskjell men mest om likhet. Lærerne er klar over at kamera er til stede, og vi har følelse av at jentene også leverer etter forventning. Litt som på film.
Diksjonen er svak. Replikkene er heldigvis tekstet. De snakker i skolekorridoren og snakker mens de sitter på muren utenfor og snakker på fortauet langs i veien nedenfor og snakker mens de sminker seg kollektivt foran speilet.
De er knapt hjemme og ikke mange andre fornuftige steder heller. Vi ser dem på fest to-tre ganger, det klines med gutta og det snakkes om det enda mer private, men de tafser mest på hverandre, disse jentene. De snakker om ”veldig østkant” og veldig vestkant” – som typebetegnelser.
- Ikke så tøffe likevel?
Dokumentarfilmen ”Jenter” eksponerer biter av noen liv. Når bitene settes sammen, ser vi sammenhenger. De tøffe er sårbare sjeler. Det er ikke så tøft med dårlige karakterer likevel. Det er ikke å få horestempel. Vi ser vannskapelig varme og utfrysing. Vi ser endringer over tid. Men vi ser ingen helhet.
Disse jentene får bedre karakterer enn livsstilen tilsier. Enten er det så eller så sier ikke filmen sannheten om livsstilen. Den sier ikke mye om hva de bruker tiden til når kamera ikke er der.
Gjør lite inntrykk
Regissøren Hanne Myren og fotografen Odd Reinhardt Nicolaysen fulgte en jentegjeng på Ruseløkka ungdomsskole gjennom mer enn et år. Myren gjorde nesten det samme som Margreth Olin gjorde da hun var på Hauketo skole og laget dogumentaren”Ungdommens råskap”. Men Hanne Myren møtte penere ungdommer… og konsentrerte seg om deres røffe side. Hun komprimerte stoffet vel ensporet. Så la hun musikk på fortellingen.
Unge seere vil naturligvis gjenkjenne noe, men jeg tror ikke filmen vil gjøre inntrykk på mange.
