”Jenta som lekte med ilden” refererer direkte til den første filmen basert på Millenniums-trilogien til Stieg Larsson.
Men filmene likner ikke hverandre. De tre sentrale skuespillerne går igjen. Men de er instruert av, og filmene er formulert av, to ulike regissører. Det gjør en stor forskjell. Danske Niels Arden Oplev laget ”Menn som hater kvinner”. Svenske Daniel Alfredson har signert ”Jenta som lekte med ilden”.
Billig laget
Produsentene er også skiftet ut. Det de har felles, er ett mer upersonlig produksjonsselskap som oppdragsgiver, og et rasjonelt og rimelig produksjonsapparat. Slik produseres filmer i serie nå, på oppdrag.
”Jenta som lekte med ilden” er for billig laget. Eller - Daniel Alfredson har vært mer ambisiøs enn budsjettet tåler. Produksjonen er omfattende med mange innspillingssteder, mange mennesker og mye bevegelse. Slikt koster penger.
Noen av pengene mangler.
Vi ser det i dårlig motiverte mellombilder, blasse action-sekvenser med få bildevariasjoner og trege vekslinger, - og verre, hastverk i forholdet mellom regissør og skuespillere. Instruksjonen er upresis. Vi aner spor av industriproduksjon som svekker håndverket og åndsverket.
Grå personer, rik historie
Michael Nyquist fungerer fint. De andre skuespillerne har ikke funnet roen til å trenge inn i sine ulike sjeler. Persontegningene har få gråtoner og liten dybde.
Men historien er rik. Den er vesentlig også med mange konflikter og tankekors og plagsomt stoff fra virkeligheten. Den foregår i Sverige i en post-sovjetisk sfære med mafiose bevegelser mellom Østersjø-landene, en dødelig far/datter konflikt, narkotika, leiemordere, andre kapitaldrevne rovdyr, sex - både betalt og ønsket og heterofilt og homofilt, innvandring. Så er mediene aktører, selvsagt.
Mye av det som preger vår samtid, er med.
Spekulativt
Tre mennesker blir funnet drept kort etter at Lisbeth Salander er vendt tilbake fra en lengre periode på ukjent sted. Hun er ikke lett å få øye på nå heller, for hun stikker seg vekk. Men hun er hovedmistenkt for likvideringene. Og det er flere enn politiet og pressen og familiene som er etter henne.
Vi er opptatt av noe av det som skjer og av samfunnet rundt hendelsene, men filmen får dessverre deler av det til å virke spekulativt.
Les også anmeldelsen av
