Jenni Konner: Vanskelig å se den kulturelle effekten av «Girls»

«Girls» ble genierklært og kalt en av de mest originale TV-seriene da den kom i 2012. Produsent og manusforfatter Jenni Konner sliter med å svare på hva serieskaperne har oppnådd.

Jenni Konner, Lena Dunham sammen på en tilstelning

DUO: Jenni Konner, til venstre, har jobbet med Lena Dunham siden «Girls» startet i 2012. I dag kommer andre episode av sesong fem, samme dag setter altså Konner og Dunham seg ned for å skrive sesong seks – det som blir slutten på serien.

Foto: Jason Merritt / Afp

– Jeg tror jeg trenger et par år før jeg kan si noe om det, sier hun til NRK.

For fire år siden ble serien genierklært og regissør, forfatter og skuespiller Lena Dunham ble kalt «den nye Woody Allen».

«Girls» har vunnet BAFTA, Emmy og Golden Globe.

Lena Dunham har gitt ut bok og nyhetsbrevet til Konner og Jenner, kalt «Lenny», satte dagsorden da skuespiller Jennifer Lawrence var gjesteskribent og luftet tankene om hvordan det føltes å få betalt mindre enn sine mannlige kollegaer.

– Jeg klarer å se Dunhams påvirkningskraft, og hvilken effekt nyhetsbrevet Lenny har hatt, men det er vanskelig å se den kulturelle effekten av selve serien akkurat nå, sier produsenten Jenni Konner, som også har vært med på å skrive ti episoder av serien.

Michelle Obama i en samtale med Lena Dunham

OFFENTLIG STEMME: Lena Dunham er blitt en stemme i amerikansk offentlighet. Her sammen med presidentfruen under en mediakonferanse i februar i år.

Foto: Seth Wenig / Ap

«Kulturell zeitgeist»

medieviter

MEDIE-ELSK: - «Girls» var en av serie som «Mad Men», som fanget mediene i ekstremt stor grad, sier Gry Rustad, som har skrevet en doktorgrad om TV-serier.

Foto: UiO

Gry Cecilie Rustad, medieviter og førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark, var en av kildene som norske journalister ringte rundt til da første episode av Girls kom i 2012.

– Det var som en slags kulturell zeitgeist (tidsånd, journ.anm.). Medieomtalen gjorde seriens tilstedeværelse veldig sterk. Jeg tror jeg ble oppringt av fem forskjellige aviser.

Inkludert undertegnede, som skrev saken «Dessertgenerasjonen slikker sår» i Aftenposten. Var journalister og skribenter større fans av serien enn TV-seerne?

– Jeg tror mediene var mer begeistret for serien enn det publikum var. Fankulturen til «Girls» kan ikke sammenlignes med for eksempel «Game of Thrones».

Hvorfor ble serien så bejublet i mediene?

– Det har jeg også lurt på. Serien snakker jo om folk som jobber i kultur- og mediebransjen. Der er det ikke akkurat underskudd på privilegerte, hvite middelklassefolk. Det var nok mange som kjente seg igjen.

Fire år etter første episode føles det igjen naturlig å vende tilbake til et av Lena Dunhams mest kjente sitater i serien. Det først skråsikre Hannah Horvath (spilt av Dunham) slår fast at hun er stemmen til én generasjon. Før hun modererer seg.

«I think that I may be the voice of my generation. Or at least a voice. Of a generation.»

– Gjennom historien har det kun vært én gruppe mennesker som får lov til å uttale seg på vegne av alle. Og de er hvite og bemidlede. Forståelsen av at det er den hvite middelklassen som har hatt definisjonsmakt, er en viktig erkjennelse.

– Kanskje er det ironien i sitatet som blir stående igjen etter «Girls». Horvath representerer jo bare stemmen til hvite, privilegerte middelklassekvinner i New York, sier Rustad.

Laster Twitter-innhold
Lena Dunham og Jenni Konner sittende i to stiler

PÅ SISTE SESONG: Ingen ville ha hørt på oss hvis det ikke var for Girls, det er helt klart. Så vi er veldig takknemlige for å ha fått den posisjonen som vi har nå, sier produsent og manusforfatter Jenni Konner (til høyre).

Foto: Mike Windle / Afp

Kulturstrøm

Flere kulturnyheter