Egyptiske Alaa Al Aswany ble brå-berømt i Norge med romanen "Yacobian-bygningen", en bok som også har vært en bestselger i hjemlandet og er blitt filmatisert.
Der gjorde han noe lignende som Frode Grytten i "Bikubesong"; han hentet opp ulike mennesker og ulike historier om folk som hadde tilhold i én bestemt boligblokk. Senere kom romanen "Chicago", der Aswany også forteller mange historier innenfor én overgripende ramme; denne gangen om egyptiske studenter i USA og deres blandede følelser for hjemlandets styresmakter.
I "Jeg skulle ønske jeg var egyptisk" har Aswany tatt konsekvensen av dette talentet for korte historier og rett og slett skrevet en novellesamling, som også sveiper innom de samme temaene som de tidligere bøkene: levekårsbeskrivelser, dagligliv, kjærlighet, maktposisjoner og religion.
Fiksjon, ikke fakta
Al Aswany åpner med et forord, der forfatteren ber leserne om ikke å forveksle fiksjon med fakta. Dette er oppdiktning, bedyrer han, ikke skyt meg for å ha anti-egyptiske holdninger, det er personene mine som har det! Og han kan gjøre rett i å understreke akkurat det. Den første av de 17 novellene er faktisk en roman som ble forsøkt sensurert da den første gang ble utgitt, nettopp på grunn av det nedverdigende synet på Egypt som ble fremmet i fortellingen.
Tittelen på samlingen er ironisk ment. Den egyptiske nasjonalistlederen Mustafa Kamel, (som levde fra 1874 til 1908,) skal ha uttalt at: "Hvis jeg ikke var født egyptisk, skulle jeg ønske at jeg var det." Det synes vår forteller er ustyrtelig morsomt. Hva om Kamel var født kineser eller inder? Ville han da ønsket han var kineser eller inder? Eller ville han også ønsket han var egypter?
Lite flatterende
Og så ramses, provoserende nok, typiske egyptiske karaktrertrekk opp: latskap, hykleri, feighet, sluhet og skadefryd. Dette er karakteristikker som går igjen i alle novellene.
Her er fortellingen om stjernen blant legestudentene som først stryker til eksamen fordi professoren ikke liker ham og siden ikke får jobb, fordi den samme mannen fortsatt misliker ham. Her er fortellingen om den talentfulle maleren, som aldri opplever suksess, fordi han mangler utstråling. Og her er bildet av guttungen som opponerer mot læreren, for så å bli ufarliggjort ved at han selv får ansvar i timene og kan fordele straff til sine medelever.
Impresjonistisk
Hver for seg gir novellene et impresjonistisk inntrykk, de er nesten som løselige skisser, som kanskje kunne vært satt enda strammere, tettere, farligere. Samtidig har de en egen styrke ved det flyktige, sekundkorte dykkene ned i en situasjon eller et menneskeliv. Al Aswanys samfunnskritikk blir dessuten mer subtil på denne måten; han viser frem en helt alminnelig kvinne eller mann, han avslører en lyte eller et overgrep. Han moraliserer ikke, men lar leseren selv dra konklusjoner.
"Jeg skulle ønske jeg var egyptisk" er mindre umiddelbart medrivende enn det "Yacobian-bygningen" var. Men den er ikke desto mindre viktig. Novellesamlingen sier mye om opplevelsen av ydmykelse og håpløshet, og om hvordan korrupsjon nærmest er uunngåelig i et hvilket som helst samfunn der et overordnet, gjennomstrukturert demokrati er mangelvare.
"Jeg skulle ønske jeg var egyptisk" er fint oversatt fra arabisk av Linda Kjosaas.
