Jeanne uten kontekst

Hvem er hun egentlig, Jeanne d’Arc?

Det er spørsmålet som melder seg underveis og etter forestillingen om henne på Nationaltheatret i Oslo.

Svaret er komplisert, blant annet fordi så mange opp gjennom tidene har tatt henne til inntekt for sitt syn.

I tillegg til å være helgenkåret er hun blitt gjort til frontfigur for både nasjonalister og feminister, for å nevne noe.

Svaret på hvem hun er gis på ingen måte på Nationaltheatret.

De reduserer henne til en sliten skikkelse med stemmer i hodet. At Jeanne opplevde å ha et kall, leses kun som noe problematisk i denne forestillingen. Er det rettferdig?

Betimelig og gjennomsiktig

Det er en modig og betimelig oppgave å stille spørsmålet Nationaltheatret stiller: Hva er det som driver et menneske til å begå handlinger som Jeanne? «Har Herren sagt at du skal slå i hjel?» spør inkvisitoren.

Mange av Kjersti Botn Sandals svar er direkte vonde å høre i lys av terrortragedien for bare en måned siden.

Inspirert av henholdsvis Friedrich Schillers teaterstykke og Robert Bressons film om Jeanne d’Arc, samt autentiske rettsdokumenter fra prosessen mot henne, setter regissør Victoria Meirik Jeanne på tiltalebenken.

Et gjennomsiktig tribunale mot en tom, mørk scene – alt er gjennomsiktig, minimalistisk og middelaldermørkt. Lite er helt og sluttet i scenografien.

Forestillingen er rammet inn av en gruppe fra Det norske jentekor kledd som små Jeanne’er, syngende fra Arthur Honeggers oratorium «Jeanne d’Arc på bålet».

Vevre Jeanne med det røde håret blir liten i denne store sammenhengen, i den store musikken, i det store lyset, i det store, nakne rommet. Det er fint gjort.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Åpne øyne

Stykket starter når prosessen mot Jeanne nærmer seg slutten og hun forhøres hardt og lenge av inkvisisjonen om sin overbevisning.

Hun svarer kort, smart og overbevist, og mange av disse svarene stammer direkte fra de 580 år gamle rettsdokumentene.

Men tvilen sniker seg inn, hun mister dømmekraft og nesten også drivkraft. Jeanne er i ferd med å resignere og skriver under tilståelsen da hun innser at denne kan hun ikke leve med. Hun river tilståelsesarket i fillebiter og går med åpne øyne mot bålet.

Drivkrefter

Rettssaken brytes av tilbakeblikk til Jeannes liv. Tilbakeblikkene søker å forklare hva som gjorde henne til den hun ble. Inkvisisjonen kjører henne hardt på direkte og dyptgripende spørsmål.

Det problematiske blir at Jeanne reduseres til en karakter som hører stemmer i hodet – altså en karakter som er gal.

Regissøren søker menneskelige forklaringer på fenomenet overbevisning, hun søker å psykologisere og menneskeliggjøre det som har vært en religiøs drift.

Det viser en manglende forståelse for drivkreftene visse mennesker har. Jeanne levde for 600 år siden, hun ble født inn i en tid som i dag fremstår som dunkel, mørk og uforklarlig. Jeanne d’Arcs verdensbilde var trolig svært ulikt vårt, hun vokste opp i en kontekst der religion var altomsluttende, slik er det ikke lenger.

Vi har ikke uten videre forutsetninger for å forstå den indre drivkraften Jeannes gjerninger springer ut fra, vi kjenner ikke hennes kontekst godt nok. Dermed blir svaret ekstremisme, punktum. For vi har ikke båser å plassere henne i.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ironiens patos

Dette er ikke unikt for Nationaltheatret. Også den kritikerroste forestillingen «Vi har så korte armar» på Det norske teatret tidligere i år viste den samme manglende forståelsen for drivkreftene visse mennesker har.

Religiøse drivkrefter forklares som noe annet enn det de er, eller de forenkles. Resultatet blir overfladiskhet i behandlingen av disse temaene.

Når det i tillegg stiliseres i Nationaltheatrets forestilling, når replikkene hentet fra Schillers skuespill fremføres med ironiens patos, blir det innimellom som et sirkus, som et lystspill.

Da blir Jeanne d’Arc mer interessant som et stykke som handler om hvordan trangen til å rasjonalisere møter noe som ikke lar seg forklare eller sette i bås. Kall det tro, overbevisning eller drivkraft.

Papirkledd

Blant papirkledde hester, et hvitt papirbanner, sverd kledd med papir og kong Karl med en papirkrone på hodet, står Jeanne i halvdyre jeans og hvit t-skjorte.

Alt peker mot noe som lett antennes, brenner opp og forsvinner. Rustningen tynger henne, og hun opplever at hun har sviktet seg selv.

Derfor er hun nær ved å gi seg, helt til kallet, overbevisningen, tennes i henne igjen, og hun går i døden for det hun tror på og er.

I en tid hvor de færreste er villige til å risikere noe særlig mer enn det høyst nødvendige, er Jeanne et korrektiv mot likegyldigheten. Er det noe sommeren har lært oss, er det at likegyldigheten ikke er gyldig lenger.

• LES OGSÅ: – Ubehagelig aktuell Jeanne d'Arc