I kompani med noe av det beste ny norsk jazz kan fremvise fikk multisaksofonisten Erik Hegdal muligheten til å vise hva han står for. Han har akkurat overtatt stafettpinnen fra Erlend Skomsvoll som dessuten satt i orkesteret.
De 11 bandmedlemmene startet konserten forsiktig, nesten beskjedent uten den helt store bestemtheten og retningen, men ble fastere og mer fokusert etter hvert som de fikk spilt seg varm.
Finurlige orkestreringer
"Højdaren" var kanskje komposisjonen "Moldus" skrevet til Moldefestivalen, en slags moderne retrospektiv swinglåt. Vi synes å fornemme at Erik Hegdal i tillegg henter noe av sitt ideal og inspirasjon hos Kurt Weill og forsåvidt Tom Waits.
Det var moro å høre så mye valsestoff i jazzsammenheng, men så kommer jo Hegdal fra Inntrøndelag der Bb-durvalsene er et særegent fenomen og en ivaretatt arv.
Erik Hegdal er i likhet med forgjengeren Skomsvoll litt uortodoks og skriver orginale arr. med finurlige orkestreringsløsninger. Man kunne av og til ønsket at improvisasjonsdelene ikke i så stor grad kun var modalt/enharmonisk preget, men det kan være et bevisst valg fra hans side.
John Pål Inderberg (Foto: Ove Bjørken, NRK)
Jazzlinjas Dada
Av de mange gode solistene merket vi oss Heidi Skjerves utilgjorte sang, Nils Olav Johansens el-eksotiske gitarspill, Fredrik Ljungkvists harmonisk strukturerte tenorspill og ikke minst jazzlinjas mentor John Pål Inderbergs sjeldne dadaistiske bidrag med ghost-aktig prat og spill i en humoristisk vri som alltid gjør lykke hos publikum.
Mandagens konsert var en svenneprøve Erik Hegdal og hans medsammensvorne kan være bekjent av. Lignende musikk som dette hadde vi ikke hørt før og med fin stigning i konserten ble den unge jazzeliten fortjent klappet fram til et ekstranummer.