Jazzen truer sivilisasjonen

«Jazzen er oppfunnet av niggerne i Chicago og er en avskyelig fornærmelse mot hele den europeiske musikktradisjonen»

Jazz og filosofi i Berlin del 2

Danserinnen og kabaretartisten Anita Berber malt av Otto Dix, ca 1928
Foto: Wikipedia

Radiosendingen og nettsidene er en reprise fra lørdag 8. september 2007

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 2. 8. sept 2007

SE: Natteliv og sparkepiker, Berlin omlag 1930 (NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne lenken)

VIDEO: Jazz og filosofi i Berlin del 2 (Video)

Charleston og morfin

På slutten av tjuetallet var jazzen nyeste mote i Berlin: Eggende saksofonmusikk og synkoperte trommerytmer. Jentene hadde kort-korte skjørter og kortklippet hår, charleston, lindyhop og jitterbug på dansegolvet og en rekke sentralstimulerende stoffer var på tilbud til dem som ønsket å «utvide sin bevissthet».

En annen ting vi skal legge merke til var at det borgerlige samfunn – slik det ble kritisert av Ibsen og Nietzsche - oppløste seg selv under første verdenskrig: Klaus Mann skriver i romanen «Vendepunktet» «Var min generasjon, den europeiske generasjonen som vokste opp under den første verdenskrig – mer uordentlig og frivol enn ungdom i sin alminnelighet? Var vi spesielt løsaktige og tøylesløse?»

Cafeliv i Berlin anno 1925, Otto Dix
Foto: Wikipedia

Cafeliv i Berlin anno 1925, malt av Otto Dix. «Den sivilisasjon vi stiftet bekjentskap med i tyveårene virket som om den var uten balanse, uten mål, uten livsvilje, moden for ruin, beredt til undergang» (Klaus Mann)

Beredt til undergang

«Vårt bevisste liv begynte i en tid av beklemmende uvisshet. Siden alt brast og vaklet rundt oss, hva skulle vi ha holdt oss til, etter hvilken lov skulle vi ha orientert oss? Den sivilisasjon vi stiftet bekjentskap med i tyveårene virket som om den var uten balanse, uten mål, uten livsvilje, moden for ruin, beredt til undergang»

«Vi kunne ikke avvike fra en moralsk norm: Det fantes ingen slik norm. Den borgerlige æras moralske klisjeer, disse atavistiske tabuene til et samtidig selvtilfreds og mett og nevrotisk hemmet samfunn hadde i løpet av krigs- og revolusjonsårene mistet sin autoritet og overbevisningskraft, definitivt, som vi dengang trodde».

Hva nå, lille mann?

Forfatteren Hans Fallada ble verdensberømt i 1932 for romanen «Hva nå, lille mann?» Her skildrer han hvordan det arter seg for et ungt menneske å snuble rundt i Berlin på slutten av tjuetallet: Et ungt par i et samfunn uten balanse, uten mål, uten livsvilje, moden for ruin og beredt til undergang.

Naturligvis skaper denne flytende sivilisasjonen frykt. «Alt fast blir flytende» og framtiden uviss. Deklassering. De som før krigen var velhavende må nå tømme dobøtter for middelklassen. Ikke rart man ser seg om etter syndebukker. Jazz og avantgardistkunst fikk skylda, jødene fikk skylda, vestmaktene fikk skylda.

Reaksjonære tyske skribenter skrev noveller og teaterstykker der uskyldige tyske piker ble forførte av negersaksofonister med ustyrlig seksualdrift, mens blonde tyske ungutter ble ført på vidvanke av vampete negresser. Maleren Otto Dix var en av flere kunstnere som prøvde å gi uttrykk for tidsånden. Han malte jazzmusikere, narkomane, prostituerte og borgere – samlet i røykfylte kneiper – mens de ventet på…

Ja, hva ventet de egentlig på?

Berlin: Gendarmenmarkt i aftenregn
Foto: NRK

Gendarmenmarkt i Berlin i kveldsregn. Historisk grunn for Studio Sokrates under arbeidet med opptakene til Jazz og filosofi i Berlin, 1925-1960

Musikken

To komposisjoner i dagens sending:

1: Bernhard Etté mit sein Schautanzorchester : Pork and Beans fra 1928

2: Heinrich "Heinz" Wehner & his Telefunken Swing-Orchester White Jazz fra 1935. Wehner forsvant på østfronten i 1945. Ble erklært død i 1948

Kulturstrøm