Jazzbolsjeviker

Jazz er utlånt fra Sentralafrika til en gjeng rike internasjonale bolsjeviker fra Amerika, med en målsetting om å angripe den kristne sivilisasjon over hele verden!
Særlig!

Duke Ellingtons orkester, foto Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons

Showbiz

Dagens overskrift er sakset fra New York Times, forfattet av en viss Monseigneur Confrey. Det er Per Husby som forteller at amerikansk jazz og showbiz ikke ble mottatt med åpne armer i hele den gamle verden.

Jeg tror man kan si at europeere alltid hadde en litt ovenfra- og ned-holdning til Amerikanerne. De var litt rare «over there». Men i det øyeblikk andre verdenskrig var over, sommeren 1945 var noe vesentlig endret: Krigen hadde ruinert Europa mens var rikere enn før.
Og sterkere.

Kulturimperialisme

Kulturimperialisme ble et flittig brukt begrep i europeisk åndsliv for å gi uttrykk for avstandtagen fra Amerika. Og det er riktig at «amerikaniseringen» valser over en god del dyder:

Den amerikanske økonomiske utviklingsmodellen skaper kunstige behov i massene. Fargefjernsyn og personbil ble livets mål, land og landsdeler som tidligere var selvforsynte mistet sine ferdigheter og ble avhengige av leger for å være friske, fjernsyn for å bli underholdt, lærere for å lære og lønnsarbeid for å leve.

Underholdning, sport og reklame

Den tyske filosofen Theodor W. Adorno karakteriserte den amerikanske modellen slik:
«Hvis du kan holde massene beskjeftiget med underholdning, sport og reklame trenger du ikke fascistisk vold og undertrykkelse!»

Ernst Bloch


Filosofen Ernst Bloch (1885-1977) har nok traska omkring på Campus Colombia – han skrev på sitt Magnum Opus, «Håpets Prinsipp» mens han var i eksil i USA. Bloch var marxist – men han legger vekt på andre forhold enn de klassisk marxistiske om produktivkrefter og produksjonsmidler og klassekamp. Bloch trekker fram våre dagdrømmer og våre håp som alltid dukker opp der undertrykkelse er utbredt.

Marx utopi om det klasseløse samfunn er egentlig dagdrømmer og håp som har blitt tydelige i filosofens tenkning. Håpet har blitt til «kjøtt og blod» mener Bloch. Det klasseløse samfunn der alle yter etter evne og mottar etter behov er historiens dagdrømmer som har funnet sin konkretisering.

Jazz

Men jazz var han ikke like begeistret for, den godeste Bloch. «Intet grovere og mer vemmelig har sett dagens lys enn jazzdans som dukket opp på trettitallet. Jitterbug og Boogie-Woogie er løssluppen idioti. Dette amerikanske påfunnet ryster Europa, ikke som dans men som oppkast!» ( Ernst Bloch, Utopia and Ideology Critique av Douglas Kellner)

Musikken

Vi trosser Blochs advarsler og presenterer to komposisjoner i den nevnte sjangeren i Studio Sokrates: Frank Sinatra tolker Sweet Lorraine sammen med the Metronome All Star band fra 1945 og en moderne nostalgisk New York-apologi: «Manhattan» m George Russells orchestra fra 1994. Intersserte finner musikken på Spotify her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify