Jazz-infeksjonen

Berlin 1923:

«Dollaren stiger, la oss falle! Hvorfor skal vi være mer stabile enn valutaen vår? Den tyske riksmarken danser: Vi danser med»

Jazz og filosofi i Berlin, 1925-1960, del 1

Brandenburger Tor, Berlin.
Foto: NRK

Radiosending og nettsider er repriser fra 1. september 2007.

HØR: Jazz og filosofi i Berlin del 1 1. sept. 2007

SE: Berlinerensemble spiller jazz - anno 1925 (NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne lenken)

VIDEO: Jazz og filosofi i Berlin del 1 (Video)

Klaus Mann

Forfatteren Klaus Mann, (1906-49) skildrer Berlin midt i 20-årene: «Millioner av underernærte, korrumperte, fortvilet kåte, vilt fornøyelsessyke menn og kvinner raver og tumler omkring i jazzdelirium. Børsen og statsrådene vakler, Riksdagen gjør de merkeligste krumspring. Et slått, utarmet, demoralisert folk søker glemsel i dansen. Man imiterer indianere, Kongo-negere, øyboere i Stillehavet. Symptomene på jazz-infeksjonen, tegnene på hoppesyken kan registreres over hele landet, men sterkest rammet er rikets bankende hjerte, hovedstaden».

Klaus Mann fotografert i Paris, 1936
Foto: Wikipedia

Klaus Mann rømte fra tyskland tidlig på trettitallet. Her er han fotografert i Paris i 1936

Berlin på tjuetallet

framstår som en sydende kjele der galskap og genialitet, kunst og korrupsjon bobler. Josephine Baker besøkte Berlin sommeren 1925 og skriver om Kurfürstendamm, den berømte gaten midt i byen: «Gaten var som en juvel, den glitret. Lysene funklet om natten helt annerledes enn i Paris. Den endeløse rekken av kafeer, kabareter og kneiper minnet meg om en atlanterhavsdamper som ble drevet av rytmene fra orkestrene som spilte hele tiden. Det var musikk over alt».

Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche, mai 2007
Foto: NRK

Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche på Kurfürstendamm var ikke merket av krigens redsler da Josephine Baker og Sam Woodings orkester besøkte Berlin i 1925.

The Chocolade Kiddies

Samme sommer fikk berlinerne oppleve det første jazzbandet med en besetning som utelukkende besto av svarte musikere: Sam Wooding and the Chocolate Kiddies . De unge likte jazzen, naturligvis – men også «utkantmenneskene», de vi gjerne omtaler som «demimonden»: Kunstnere, dansere, diktere, de ustyrtelig rike, de ny-rike, prostituerte, kvinner som ble forsørget av gifte millionærer og alle som på et eller annet vis befant seg utenfor det kurante borgerlige liv. En av musikerne i Wooding bandet forteller at de ikke kunne gå ut på gaten i Berlin om formiddagen uten en lang hale av ropende, pekende og nysgjerrige «Lausbuben und berlinerburschen» hengende etter seg.

Men Sam og orkestret hans gikk i Vox studio og gjorde noen grammofoninnspillinger – som ennå er bevarte og som vi kan presentere i denne første av åtte opptak fra Berlin der Knut Borge, filosof Kari Opdal og undertegnede leker med filosofiens og jazzens historie slik den artet seg i Berlin fra 1925 til om lag 1960.

Ompa-folket

Myten om tyskernes forhold til jazz sier at «tyskere kan ikke spille jazz – de skjønner ikke hva jazz er. Tysk jazz er Tyrolerhatt, Lederhosen, ompaorkester, ølglass som rommer fem liter og Wir Marschieren gegen England». Som alle myter har den en «snev av sannhet» i seg – men den tåler ikke å bli undersøkt nærmere.

Saken er at jazzen ble godt tatt i mot da den kom til Tyskland på midten av tjuetallet. Nysgjerrige musikere og musikkteoretikere gjorde store anstrengelser for å finne ut hva denne eggende musikken egentlig var for noe. En av pionererne var Alfred Baresel som hadde klassisk musikkutdannelse men som skrev om jazz så tidlig som i 1921. I 1925 ga han ut en bok med jazzøvelser der formålet var å hjelpe musikere å få til improvisasjonens kunst.

Nattstemning i Berlin anno 2007
Foto: NRK

Nattstemning i gamle Østberlin anno 2007

Baresel fikk følge

av Paul Hindemith, Kurt Weill og Ernst Krenek. Krenek skrev en jazzoperette, en musikal som ble svært populær. «Johnny Strikes Up» i 1927. For den tyske avantgarden kom jazzen som sendt fra Gudene: Dr. Bernhard Sekles, direktør for det Hochsche Konservatorium i Frankfurt startet en egen jazzline på konservatoriet i 1928, man engasjerte jazzorkestre til å spille for barna i barneskolen – i troen på jazzens evne til å forløse spontanitet, lek og improvisasjon.

Nattelivet

Men først og fremst var det impressarioer, hotell og klubbeiere som var våkne for jazzens evne til å trekke folk. Fra tyske musikkhistoriske journaler og tidsskrifter kan vi se at enkelte hotelldirektører averterer: «Negertrommeslager ønskes. Ikke for høye ambisjoner om lønn. Må kunne tromme, jonglere og lage Show for hotellets gjester» - Til å begynne med trodde mange at «jazzen lå i de elleville trommesoliene og gjøglingen» til perkusjonistene.

Og naturligvis: På tjuetallet våknet også reaksjonen. Jazz var farlig. Afrikas negerstammer kommer til tyskland med sine umettelige seksuelle behov og forfører alle tyske ungpiker. ”Wachet Auf”. Men dette er en historie vi kommer tilbake til.

Musikken

vi presenterer i denne utgaven av Studio Sokrates har ikke verdens beste kvalitet –men den tar oss med til Berlin anno 1925 – og er to innspillinger som Sam Woodings orkester gjorde for plateselskapet Vox.

1: Shanghai Shuffle

2: By the Waters of Minnetonka

Kari Opdahl, Lars Nilsen og Knut Borge - Studio Sokrates en stille formiddagsstund på Gendarmenmarkt

Kari Opdahl, Lars Nilsen og Knut Borge: Studio Sokrates i formiddagsstemning på Gendarmenmarkt, Berlin mai 2007

Kulturstrøm

  • Josephine Baker i Pantheon

    Den fransk-amerikanske danseren og jazzsangeren Josephine Baker har fått plass i mausoleet i Pantheon i Paris, noe som er blant Frankrikes høyeste æresbevisninger. Baker var medlem av den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig og er den første svarte kvinnen i Pantheon, melder Reuters.

    Frankrikes president Emmanuel Macron var til stede under seremonien.

    Josephine Baker får plass i mausoleet i Pantheon i Paris
    Foto: SARAH MEYSSONNIER / Reuters
  • David Gulpilil er død

    Den australske filmstjernen er død, 68 år gammel. Gulpilil, som var aboriginer, er kjent fra filmer som «Crocodile Dundee», «Australia», «Walkabout» og «Charlie’s Country». For sistnevnte film vant han en skuespillerpris ved filmfestivalen i Cannes i 2014.

    David Gulpilil Charlie's Country
    Foto: Regi: Rolf de Heer, Vertigo Productions / Visit Films