Vera Henriksen
Jarlefeiden
Aschehoug 2003
Vera Henriksen har skrevet historiske romaner i en generasjon, og har en imponerende kunnskap om folk og fe i tidligere tider. Nå har hun tatt for seg Island på det kaotiske 1200-tallet, der landet var på randen av borgerkrig, og der kong Håkon Håkonsson av Norge til slutt beordret drap på Snorre Sturlason, som ikke innfridde sine løfter om å samle Islands høvdinger under den norske kongen.
Pop med sagaer
Sagalitteratur er inn for tiden. Roy Jacobsen er - som mange vil huske - nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin roman "Frost" fra Island og Norge på 1000-tallet. For to år siden skrev Thorvald Steen om de siste fem dagene i Snorre Sturlasons liv i romanen "Den lille hesten", og nå er altså Vera Henriksen ute med "Jarlefeiden", en bok der også Snorre er en viktig person, men her skildres nærmere femti år i steden for fem døgn.
Endeløs vold
Island på 1200-tallet kan neppe beskrives med noe mer dekkende adjektiv enn blodig. Det vil den som har lest sin sagalitteratur kunne skrive under på, og kjenner du ikke historien om Snorre Sturlasons liv, hans skaldskap, hans maktbegjær, hans kvinnehistorier, og hans løfter og påfølgende svik overfor den norske kong Håkon, da har du sjansen til å lære mer i Vera Henriksens siste roman, som ikke er en bok for pyser.
Gjennom 400 sider dør mann etter mann i store kampscener, eller de myrdes rått og brutalt som hevn for urett deres far har begått. Henriksens roman viser en voldsspiral som synes uten ende, og sentral i konfliktene og intrigene er Snorre Sturlason, Islands fremste skald og navngjetne lovsigemann.
Svigersønn og drapsmann
Men i stedet for å skildre maktkampene fra Snorres side, følger "Jarlefeiden" bevegelsene i Snorres svigersønn Gissur Torvaldssons liv. Gissur er mannen som fikk Snorre drept, og han er mannen som etter generasjoner med uunngåelig blodhevn fikk samlet Islands høvdinger til å sverge troskap til den norske kongen, og - på sikt - la nye lover råde.
Vera Henriksen har gitt ut et førstitalls bøker siden debuten i 1961.
Vera Henriksen har utstyrt romanen med et voldsomt kilderegister, her er navneforklaringer og slektskart. Det kan trengs, for i denne boken er det så mange navn at det iblant kan være umulig å henge med. Hun har nok i større grad følt seg forpliktet til å være tro mot sagaene enn det Thorvald Steen var, da han diktet seg inn i Snorres sinn de siste dagene av skaldens liv. Vera Henriksens tekst er imponerende kunnskapsrik, men blir også mer faktaskildring, og kontrollert gjennomgang av dramatiske slag, enn forsøk på psykologiske studier.
Lettvinte kvinneskildringer
Og når hun først lar sterke kvinneskikkelser få plass i beretningen, hvorfor ikke forsøke å finne ut hvordan de følte og tenkte om kjærlighet, ekteskap, ære og hevn? Det blir for lettvint å skildre en håndfull sengescener der kvinnene gråter og mister møydommen, for så i neste øyeblikk å gi seg uforbeholdent hen for resten av livet, til den påtvungne ektemann - eller voldtektsmann.
Men en god porsjon diskusjon om tro, hevn, fortapelse og frelse er det tross alt plass til i boken, som også viser hvor stor makt kirkens menn hadde på 1200-tallet. Ikke minst får vi sett ulike sider av Gissur, bokens egentlige hovedperson, og hans tanker om lærdom, kristendom og ære lodder dypt.
Dessverre har romanen gått i raskeste laget gjennom korrekturen. Her er for mange trykkfeil, både når det gjelder personnavn, som staves ulikt på ulike sider i boken, og med hensyn til årstall. Det er synd for en skjønnlitterær forfatter som er så grundig i sine kildehenvisninger som Vera Henriksen.
Anne Cathrine Straume
Boktilsynet, NRK P2
21. januar 2004