På en nesten mørklagt scene begynner menneskets reise i et goldt og øde ingenmannsland. Et endeløst jordskjelvcrescendo forfølger oss og skaper marerittlignende følelser.
Individet ved verdens ende? Eller kanskje det er individet ved sine indre avgrunner?
Reisen setter hele tiden individets sårbarhet opp mot naturens elementer, livet og teknologien. Angst og usikkerhet i møtet med en uforutsigbar verden. Allerede her åpner forestillingen opp for medskaping på flere plan.
Utfordrende kjedsomhet
Forestillingens rytme er svært langsom og grenser tidvis til monotoni, for i Japansk estetikk er mellomrommet MA svært viktig. Mellomrommet er det tilsynelatende tomme som en selv må fylle med refleksjon og medskaping.
Med vestlig tenkesett blir mellomrommet fort kjedelig: Amerikanerne hadde laget denne forestillingen på en fjerdedel av tiden, mens Japanerne trekker hver sekvens til bristepunktet og noen ganger forbi.
Det langsomme forveksles fort med stillstand, og slik sett er "Voyage" en krevende åpningsforestilling. Samtidig er de japanske bildene originale og spennende:
Uoriginal koreografi
Gulvet er som et speil og videobilder gir fascinerende effekter så til og med Grieghallen gynger på havets bølger. "Voyage" er en multimediaforestilling med markante visuelle bilder, mens koreografien er faktisk overraskende uoriginal, og dansen har liten selvstendig bæreevne.
Så former da også kunstnerkollektivet "Dumb Type" sine forestillinger gjennom demokratiske diskusjoner. Det gir et utfordrende japansk uttrykk, men fortettes ikke like vellykket i et emosjonelt grep.
Årets japanske åpningsforestilling kan sees som en siste hilsen fra tidligere festspilldirektør Bergljot Jonsdottir. Hun rettet gjennom åtte år blikket mot Asias store kulturer og hentet mange forestillinger til festspillene.
Nå er hennes satsing på spektakulær scenekunst tonet ned, og kanskje står denne igjen ennå mer markant i helheten fordi den står alene mellom mer tradisjonelle europeiske uttrykk.