Homo Falsus
Kjærstad fikk kritikerprisen for Homo Falsus, som består av et intrikat vev av flere fortellinger. Samtlige kretser om en kvinne som bruker sex til å forføre og ta livet av menn.
Homo Falsus handler imidlertid også om sannhet og løgn: om hvem som har makt til å utforme sannheten, og om hvordan løgn kan brukes bevisst til å endre på maktforholdene. Den morderiske kvinnens bruk av sex understreker temaet makt/sannhet/løgn.
T.E. Hverven, T. Borge, K. Marstein og J.E. Riley om Kjærstad i Leseforeningen.
Løgnaktig kvinne
Hun tar i bruk virkemidler som blir brukt til å undertrykke kvinner i et forsøk på å snu om på forholdene og dermed frigjøre seg selv. Lykkes hun til slutt med sitt prosjekt? Det er vanskelig å si. Etter hvert som romanen skrider frem blir man mer og mer usikker på hvem som egentlig har makt over hvem.
I utgangspunktet virker det som om det er en mannlig forfatter som forteller historien om denne kvinnen. Men det motsatte kan også være tilfelle: Det kan like gjerne være hun som skriver fortellingen om ham.
Rand - om ensom morder
Temaene mord og sannhet/løgn dukker opp igjen i det som av mange regnes for å være Kjærstads beste roman, nemlig Rand. Romanen er ført i pennen av en ensom jeg-forteller med en tydelig interesse for religiøs mystikk. Han er på jakt etter meningen med livet, eller mer spesifikt, årsaken til sine egne morderiske impulser.
I et essay om romanen skriver Kjærstad at jeg-fortelleren dreper "for å finne ut av hvorfor han dreper". Bemerkningen er treffende. Det er noe uhyggelig over det nysgjerrige og åpenhjertige forholdet han har til mordene han begår. Han dreper, ikke på grunn av hat eller angst, men fordi han håper at en slik overskridelse av det hverdagslige vil åpne verden for ham og gi ham innsyn i en bakenforliggende, religiøs virkelighet.
Spennende plot
Rand er imidlertid mer enn betraktninger omkring enkeltmenneskets ensomme plass i universet. Fortellerstemmen er spennende og unik, og fortelleren er full av underlige og morsomme påfunn. Kjærstad er dessuten en mesterlig forteller; morderens underlige vei fra ren overgriper til etterforsker av sin egen mordgåte er like spennende som plottet i en god kriminalroman.
Den mesterlige trilogien
Gode fortellinger står i sentrum i det tredje verket Leseforeningen legger under lupen, en trilogi på tre romaner som alle omhandler den myteomspunnede tv-kjendisen Jonas Wergeland.
De tre bindene – romanene Forføreren, Erobreren og Oppdageren - representerer tre biografier om Kjærstads fiktive hovedperson. Wergeland er et vidunder som ser ut til å klare det meste; selv når han møter motgang klarer han å vende det om til noe positivt.
Kontroversiell TV-stjerne
Sine nesten ubegrensede talenter bruker han til å lage tv-programmet "Å tenke stort", som er så nyskapende og kontroversielt at det forandrer nordmenns oppfatninger om seg selv og sitt eget land.
Wergeland er imidlertid en kompleks og mangefasettert skikkelse. Gjennom korte anekdotiske fortellinger gjør Forføreren, Erobreren og Oppdageren rede for hans ettermæle, hver på sin måte. I Forføreren er Wergeland et positivt innstilt overmenneske, og i Erobreren er han mer usikker og passiv. I Oppdageren fremstår han som en slags syntese av det positive og det negative.
Hva er et menneske?
Sentralt i de tre verkene som blir tatt opp i Leseforeningen står ett spørsmål: Hva er et menneske? Kjærstad er interessert i å utforske menneskets grunnbetingelser: Hvem vi er og hvorfor vi blir som vi blir?
I de tidlige romanene er svaret på disse spørsmålene nokså pessimistisk. Mennesket framstår som en fange av tanke- og språksystemer. Men i Jonas Wergeland frembringer Kjærstad svar som virker mer positive - mennesket rommer alltid mye mer enn man tror.
Markant redaktør og debattant
Jan Kjærstads interesse for disse spørsmålene strekker seg også utover den skjønnlitterære produksjonen. Han er en markant essayist og har stått bak to tidsskrifter. Som redaktør for Vinduet fra 1985 til 1989 var han med på å innføre postmodernismen til Norge. Dette fikk han en del motstand for i dagspressen.
De færreste journalister hadde vært bort i navn som Italo Calvino eller Thomas Pynchon og de forsto seg svært lite på moderne litteraturteori. De norske forfatterne han profilerte i Vinduet – Steinar Løding, Lars Amund Vaage, Torgeir Schjerven, Karin Moe, Ole Robert Sunde, Hanne Bramness, Hans Herbjørnsrud etc. - framstod av og til som temmelig ubegripelige for de fleste. Essayistikken han skrev i denne perioden er samlet mellom to permer i Menneskets matrise, litteratur på 1980-tallet, som utkom i 1989.
De store temaene
I Kjærstads andre essaysamling Menneskets felt, finner man mindre polemikk og en stadig økende interesse for de store temaene. Kjærstads tidsskrift på 1990-tallet Bøk, som han redigerte sammen med en annen av vår tids viktigste forfattere, Jon Fosse, bærer også preg av det samme.
I Bøk er det hovedsakelig spørsmål knyttet til temaet litteratur og religion som står i sentrum. Ikke dermed sagt at Kjærstad har mistet interessen for polemikken totalt. Han har for eksempel deltatt i flere debatter på 1990-tallet, bl.a. vårens biografidebatten, Solstad-debatten og debatten om Linn Ullmanns anmeldelse av Peter Høegs Kvinnen og apen.
Sindre Mekjan
Leseforeningen, NRK2, 8. april 2000
