Hva skjedde etter 1750? Mye av Bachs musikk gikk i glemmeboken. Men såpass mye ble holdt i hevd at Beethoven utbrøt: «Han skulle ikke hete Bach (som betyr bekk). Han skulle hete Havet!»
Felix Mendelssohn framførte Matteuspasjonen i 1829. Det ble en epokegjørende konsert, og en ny blomstring for Bachs musikk begynte. (Mendelssohn trodde selv at det var en 100-årsmarkering, men det er nå klart at det var i 1727 at Bach urframførte pasjonen i Tomaskirken i Leipzig.)
Mendelssohn strøk mange satser og strammet pasjonen inn for å imøtekomme tidens smak. Og er det noe man ser gjennom 250 år, er det nettopp at tidens smak har gitt seg mange ulike utslag. Det er selvsagt ikke så lett å dokumentere tidligere århundrers klangbilde. Men det er mer enn nok av motstridende illustrasjoner fra vårt eget århundre.
Sammenlign for eksempel den vakre Air for orkester slik Karajan dirigerer den, og slik den yngre engelske Roy Goodman gjør det. En parallell forskjell finner vi ved opptak fra 1931 av kantater under Bachs etterfølger Karl Straube sammenliknet med Harnoncourts radikale innspillinger fra 1970-tallet. Den store følelsesladede, senromantiske patos er erstattet med et mye strengere og mer nøkternt uttrykk. Det var Harnoncourt som for alvor prøvde å nærme seg 1700-tallets eget klangbilde, og i de seneste tiår har mange bygget videre på hans vilje til tidstrohet.
Rikdom
Men tar vi vekk noe av rikdommen i Bachs musikk ved å spille ham med mindre ensembler, bruke færre sangere, mindre vibrato og raskere tempi? Kanskje er svaret beslektet med noe Stravinskij sa under en prøve på Persephone. Han spurte koret hvorfor de sang så følelsesfullt. Det ble svart at partiet var så følelsesfullt at det innbød til denne tolkningen.
-Hvorfor vil dere da gjøre det uttrykksfullt når det allerede er det! utbrøt Stravinskij. -Det er som om man prøvde å sukre sukkeret!
I motsetning til mange andre av barokkens komponister har Bach en enorm kompleksitet i sin musikk. I hans partiturer og til og med i verker for soloinstrumenter er det et flettverk av selvstendige stemmer som bearbeides på den mest uforutsigelige måte. Men også andre sider av Bachs musikk gir stor uttrykkskraft. Harmonikken er avansert med de mest spenningsfylte akkordutviklinger. Vitaliteten i det rytmiske gjør det umulig ikke å bli revet med.
Bachs noter er så innholdsrike at de appellerer på mange felter. De har også appellert til tolvtonekomponisten Webern, som lagde sin egen utgave av en Bach-passacaglia. Og den amerikanske dirigenten Stokowski ville ha frem visse sider i sin orkesterutgave av orgelverket Toccata og fuge i d-moll. I dag framfører Andrew Manze det samme orgelverket som en fiolinsolo!
Mye er usikkert om hvordan Bachs musikk ble framført før 1750. Hvor mange sang for eksempel med på kantatene søndag morgen klokken sju? Noen Bach-forskere mener at koret fra Thomas-skolen ble delt opp i grupper til ulike verker under gudstjenesten og at det bare var fire solister, de dyktigste og eldste, som sang kantatene, også korsatsene.
Stadig gjøres nye oppdagelser. Sist sommer ble en hittil forsvunnet samling 1700-talls avskrifter av Bach-verker funnet i Kiev. Bach-forskningen har nok å bestille…
NRK P2 Skjærtorsdag kl 15.03
Torkil Baden, Journalist i Musikkredaksjonen, NRK Kultur