Orhan Pamuk
Istanbul. Byen og minnene
Omsett frå tyrkisk av Bernt Brendemoen
Gyldendal forlag 2006
Av Marta Norheim
Biografi med melankoli
Dei stemmene som meiner Pamuk fortener ein Nobelpris for bøkene sine blir stadig sterkare og meir overtydande. Den tyrkiske forfattaren, som hevdar at han verken kan bu eller skrive andre stader enn i fødebyen Istanbul, må dermed rekne med at lesarane har store forventningar til kvar ny tekst som kjem frå skrivekammeret i barndomsheimen.
Og sidan "Istanbul" er ein dobbelbiografi over byen og forfattaren sjølv, må spørsmåla vere: Kvifor er byen blitt slik som den no er? Kvifor er forfattar Pamuk blitt som han har blitt? Og korleis er forholdet mellom dei to?
Historiske riss
Byen blir teikna med raske historiske riss, men den som vil vite nøyaktig kva som skjedde når og presis kvar hendingane fann stad, dei må finne seg ei anna bok. Pamuk er mest oppteken av at byen har mista den sentrale og mektige posisjonen som hovudstad i romerriket og seinare i det osmanske riket. Dette tapet av makt og posisjon har gitt byen -o g dei som bur der - kronisk melankoli. Og det er denne atmosfæren Pamuk søkjer, i byen og i seg sjølv.
I tillegg til å tolke si eiga historie i lys av denne særprega, istanbulske melankolien, blir også familien spelt inn. Og då snakkar vi om storfamilien, med ei myndig farmor i toppetasjen, og onklar og tanter nedover i lag etter lag. Trass i at far og onkel går konkurs heile tida, er familien såpass velståande at formuen forsørger dei alle, i alle fall nesten. I dette rikmannshuset lever vesle Pamuk heile barndommen, i den grad at han knapt er utanfor dørene før han byrjar på skulen.
Mange versjonar
Norske lesarar kjenner Orhan Pamuk gjennom romanar som "Mitt navn er karmosin" og "Snø".
Var det ein lykkeleg barndom? Ja og nei. Står dei kvarandre nær i familien? Ja og nei. Fekk han nok av impulsar og oppmuntringar til å utvikle seg mellom husets fire vegger, eller har han utvikla seg til kunstnar trass i alt som skjedde i barndommen? Ja og nei. Pamuk gjev mange versjonar både av familien, og av når og kvifor melankolien for alvor tok bustad i sjela hans. Og det har han sjølsagt rett til. Dermed blir dette portrettet av kunstnaren som ung mann eit portrett som ikkje "går opp", men som lik eit Picassomåleri kan ha fleire vinklar og sider enn den fotografiske realismen tillét.
Tolmod, tolmod!
Pamuk skildrar byen og barndommen i ein dvelande prosa der mange sidegater skal utforskast grundig. Det krev tolmod, og det krev ei viss interesse for byen og forfattaren i utgangspunktet. Her er det ikkje snakk om publikumsfrieri. I staden for å fortelje om akkurat den spesielle episoden i livet eller gje til beste den eine, karakteristiske anekdoten om ein av figurane, fortel han heller i meir generelle termer: om kva dei ofte gjorde, og om korleis det vanlegvis var. Dermed får historia eit underleg preg: Den er på same tid både svært nærgåande og uendeleg fjern.
Det fjerne preget blir forsterka av at den barndommen han skildrar verkar så fjern i tid at lesaren skvett kvar gong det dukkar opp ein bil. For ein kritikar med moderate kunnskapar om byen er det vanskeleg å vite om forfattaren her fortel om ein gjennomsnittleg rikmannsfamilie eller om storfamilien Pamuk var noko for seg sjølv. Eg veit ikkje om det er vanleg for ein familie å leve så isolert, eg veit ikkje om rike folk i Istanbul på 50- og 60-talet var så likegyldige til religionen som det Pamukane var, og eg veit ikkje om gjennomsnittsektemannen berre stakk av når han var lei av familielivet, for så å dukke opp att lenge etterpå og ta opp tråden. Slikt er vanskeleg å vite. Men det er her, i historiene om storfamilien denne boka har sin styrke.
Historia om byen og om den unge Pamuk blir underleg matte i konturane samanlikna med familiekrøniken som kjem fram -dels mellom linene - i denne historia som ikkje står fram som noko høgdepunkt i dette utfordrande forfattarskapet.
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 23.august 2006