Det handler om Gunvor Galtung Haavik, hennes grenseløse kjærlighet til en russisk soldat og den klassiske spionhistorien. Knut Erik Jensen har for mange gode hensikter, han får ikke plass til alle i en film.
Filmen selv er som et iskyss. Den bruker store ord om store følelser, men varmen når oss ikke. Kjærligheten er noe stilisert noe, som seiler stemningsfullt gjennom vakre bilder med langsom musikk til.
Vi ser og hører mye, men kjenner mindre.
Gunvor Galtung Haavik og hennes russiske kjæreste forenes igjen en 17. mai, i forbausende åpenhet, mens ambassadøren og gjester taler for dagen og snakker og skåler i en annen etasje. Det er et stykke uti historien men tidlig i filmen.
Det er Gunvor og den tidligere soldaten og kjæligheten deres filmen handler om. De møttes da han var krigsfange og hun sykepleier i en leir i Nord-Norge, de fikk ny kontakt da hun kom til Leningrad som tolk noen år etter, og utviklet den lidenskapelige galskapen videre da hun kom til Moskva i samme rolle på den norske ambassaden. Det endte i et klassisk spionasjeforhold.
Fortsetter under bildet.
Ellen Dorrit Petersen som Vera Våge og Per Egil Aske som Asbjørn Evanger.
Foto: filmhusetDet er sterkt. Men filmen gir beretningen en svært drøy innramming, med politiske bakgrunner og informative tidsbilder. Det er mange digresjoner og sidespor. Filmen er så full av gode hensikter at den knaker i sammenføyningene.
Både historisk detaljrikdom, enorme emosjoner og kompromissløse kunstneriske ambisjoner, er mye for en film. Noe får for lite plass. Knut Erik Jensens svært personlige filmartisteri lider. Hans sinnrike komposisjon med veksling mellom tale og høyttenkning kommer ikke til sin rett. Og kjærligheten lider.
Ellen Dorrit Petersen i hovedrollen, hever aldri stemmen. Ingen i norske roller gjør det. De fleste figurene i beretningen er stiliserte. Noen er tilgjort historiske. Det har en hensikt, og noen vil synes om at de er slik.
Både russiske, engelske og norske dialoger og monologer er tekstet, så vi oppfatter alt som sies.
