Hør:
Varighet og bevissthet
foretar en original filosofisk «twist». Som vi nevnte på nettsidene for en uke siden: Henri Bergson sirkler inn en forståelsesmåte av mennesket i verden der han tenker seg at den menneskelige intuisjonen kan være den farkosten bevisstheten betjener seg av for å fatte at virkeligheten sammen med vår bevissthet om virkeligheten er fenomener som karakteriseres av det han kaller «varighet». Altså at forståelse og opplevelse av tid er den bevissthetsmodus som tillater en forening av kropp og sjel, materie og ånd.
Bevisstheten vår – og vår opplevelse av vår egen bevissthet (selvrefleksjonen) karakteriseres av et begrep Bergson kaller varighet. Dersom vi altså makter å skifte forståelsesmodus fra å oppleve tid som «før», «nå» og «siden» til å oppleve tiden som «varighet» så skulle det kunne åpne seg en mulighet for å erkjenne seg selv i samspill med omgivelsene (naturen) på en annen og mer «ekte» måte. Det blir mulig å være fullt ut overbevist om at «jeg leker med havet».
Tiden går så fort
når man har det morsomt, sier vi gjerne. Bergson ville ikke vært uenig. Han legger merke til at den som vil prøve å måle tiden oppdager at det han ville måle forsvinner og blir borte. Vitenskapelig sett sier vi gjerne at A fant sted samtidig som B. Og det stemmer – men Bergson holder fast ved at tid er noe annet enn to eller flere fenomen som forekommer samtidig på ett gitt tidspunkt.
Filosof og NRK-kollega Helge Kåsin (Hyper) liker å gå på jakt. Men filosofen i ham forlanger å få greie på hvorfor. Og Helge bakser med å finne et svar som kan få filosofen til å holde fred. Det er ikke så lett. Jeg tenker meg at når Helge ligger klar med børsa og har elgen i kikkertsiktet mens han venter på det riktige øyeblikket – da står tiden sikkert stille.
For å få slutt på maset fra filosofen i seg leser Helge Bergson. Og skriver i bloggen sin
Og så minner jeg om filosofen Thomas Nagel som skriver et sted: «Når jeg har hodepine behøver jeg ingen filosofisk sistebegrunnelse for å ta en Asprin».
God helg.
Musikken
1:
2: