Tenåringsmutanten Iceman fryser en kopp varm te med ett eneste blikk, rett foran øynene til sine skrekkslagne foreldre, men blir selv frosset ut. Mutantene er blitt samfunnets pariakaste, utstøtt og forfulgt.
Kamp for tilværelsen
Det er mutantenes kamp for å overleve det handler om i “X-Men 2", oppfølgeren til den første filmen basert på tegneserien fra Marvel Comics. For de som ikke har fulgt med i mutantmiljøet kan det være greit å vite at vi lever i en verden hvor noen mennesker er født med genetiske defekter, som gir overmenneskelige krefter og evner. Disse supervesnene er fryktet og utstøtt av samfunnet (ikke så rart forresten, noen er mørkeblå med djevelhale og lang firfisletunge). Derfor eksisterer de isolert og diskriminert.
Deprimerte mutanter
Det er en samling deprimerte "X-Men" vi møter, ledet an av sjefsmutantene Patrick Stewart (som du husker fra Star Trek) og Sir Ian McKellen (sist sett som Gandalf i "Ringenes Herre"-filmene).
Selve handlingen i "X-Men 2" er totalt likegyldig i forhold til action- og dataeffektene, men det er slik at presidenten i USA blir angrepet av en separatistmutant med hale og kniv, en teleportør som beveger seg gjennom solid materie i lynkjapp koreografi. Det gir den militære gærningen Stryker muligheten til å gå til krig for å utrydde menneskehetens angivelige fiender, nemlig Halle Berry, som Storm og resten av mutantene i "X-Men 2".
Lekre spesialeffekter
Filmen er tydelig inspirert av "Matrix", ispedd litt "Spiderman" og en halv teskje "Edward Saksehånd". Å være annerledes og misforstått, appellerer selvfølgelig til de fleste hormonplagete tenåringer. "X-Men 2" vil sikkert også bli elsket av datafreaks. Spesialeffektene er slående lekre, men slikt har vi sett mye av i det siste. Filmen begynte å bli kjedelig tidlig simpelthen fordi den mangler kjøtt og blod i karakterene. Det hjelper ikke at Hugh Jackman i revefrisyre og sammentrekkbare stålklør rynker pannen og erklærer seg fortvilet over å ha mistet hukommelsen. Vi kommer ikke nær nok noen av typene til å bli kjent med dem, eller tro på dem. I vrimmelen av superfreaks er det umulig å få oversikt over alle.
Filmen blir for selvhøytidelig og hadde trengt en god dose humoristisk selvironi.