– Jeg ønsker å undersøke det syke som finnes i det friske og det friske i det syke, sier Sara Stridsberg.
«Bäckomberga. Ode til min familie». Bäckomberga var i drift fra 1932 til 1995, og var en tid Europas største mentalsykehus. Boken forteller historiene til pasientene og virksomheten.
I romanen er hennes egen far, som har vært pasient ved sykehuset, blitt hovedpersonen Jimmy. Historien blir fortalt gjennom datteren Jackie, som er frisk og besøker faren på mentalsykehuset.
Umulig å utelate faren
– Jeg føler at jeg har måttet ta mye hensyn når jeg har skrevet denne boken, så ingen skal bli såret.
Hvordan føles det at leserne skal lese noe som er så personlig for deg?
– Jeg var redd underveis mens jeg skrev, for jeg hadde egentlig sett for meg å bare skrive om Beckombergas arkitektur og historie. Istedet ble det en familiehistorie som ligger nær mitt eget liv. Nå som boken er ferdig føler jeg meg mer åpen og uredd.
Hvor mye i romanen din er virkelighet?
– En liten del av det er selvbiografisk. Når jeg skriver en roman, er det uunngåelig at den begynner å leve litt selv, slik blir det også mye fiksjon. Likevel er det en følelsesmessig sannhet i boken. Hjertet i boken er sant.
Har blitt mindre redd galskap
Romanen er et forsøk på å flette sykdom og friskhet i sammen, og prøve å undersøke de dragene av friskhet som er i sykdommen, forteller Stridsberg.
– Jimmy svarer at han ikke kan gi trygghet og oppmerksomhet til barnet sitt, det eneste han kan gi er oppriktighet. Jeg tror det er en gave fra en forelder å beskrive virkeligheten som den er, og ikke på noen annen måte.
Etter å ha skrevet romanen, er Stridsberg selv blitt mindre redd for dette med galskap.
– Jeg har hatt det som en skrekk i meg selv, som jeg tror har å gjøre med at pappa var på dette sykehuset en periode mens jeg var barn. Jeg tenker at å skrive er å falle, uten å skade seg.
- Les også:
Se også Sara Stridsberg snakke mer om galskap i Selskapet:
Hør også intervju om boken i Salongen:
