– Gleder meg mer enn jeg gruer meg

I «Jar» forteller han om hvordan moren ignorerte at hennes nye kjæreste var voldelig mot sønnen.

– Jeg tror det var veldig utfordrende for moren min å bli konfrontert med romanteksten, sier Leonard Ibsen.

Ibsen og forlaget Tiden har latt alle de viktigste berørte i romanen få lese gjennom manuset. Det gjelder Leonard Ibsens kone, mor, mormor og søster. Stefaren fra Iran er anonymisert. I boken heter han «Hassan». Det var han som slo og truet Leonard i oppveksten.

Leonard Ibsen tar imot NRK hjemme i stuen i sin leilighet på Bestum i Oslo. Her bor han sammen med sin kone og deres barn. Den voldelige fortiden stefaren påførte, har han tatt et oppgjør med. Det har vært krevende, forteller han.

– Jeg måtte se på min families historie, både min fars død, forholdet til mor, stefaren min, og besteforeldre mine. Jeg trengte også å se mer på 1968-generasjonen, på Bærum og den konforme borgerligheten, og integreringsspørsmålet.

Var mye sint

Leonard var mye sint som barn, på grunn av volden hjemme.

– Det var en følelse av å ha oddsene imot og måtte stå ekstra mye på for å finne sin plass. Jeg prøver å beskrive skadevirkningene av vold.

Han endte selv opp med å slå sin egen kone. Voldsarven, som han kaller det, ville han ut av. Terapi og det å skrive om det, hjalp ham.

Hvordan opplevde du det å slå selv?

– Jeg følte avmakt, og kjente på drømmer og lengsler som ikke ble slik jeg hadde trodde. Det er ikke forbudt å være sint, men det kommer ingenting godt ut av å være voldelig, sier Ibsen.

Hva gjorde at du ville skrive bok om opplevelsene dine?

– Jeg har alltid villet at litteratur skal stå i livets tjeneste, og jeg ønsket å forstå meg selv. Da måtte jeg bruke virkeligheten som materiale.

Hvorfor er det viktig for deg å gi ut boken?

– Fordi jeg ønsker å artikulere en del av norsk virkelighet som ikke har vært artikulert før.

– Ikke uetisk å fortelle sin egen historie

Forlagssjef Richard Aarø i Tiden mener Knausgårds «Min kamp» har vært viktig for hvordan vi i norsk litteratur forholder oss til personer som blir omtalt. Det er viktig at forfatteren forteller rett ut i fra sin synsvinkel, forklarer han.

– Det kan aldri være uetisk, for alle har lov til å fortelle sin egen historie, sier Richard Aarø.

– Hvor stor innflytelse berørte personer har hatt på utformingen av manus kan jeg ikke kommentere.

Det er lite rettspraksis på dette området. Dommen i den såkalte Bokhandlersaken (jf. Åsne Seierstad) belyser hvor viktig selve fortellersynsvinkelen er.

– Det handler om at alle har rett til å fortelle sin egen historie, mens det å formidle andres tanker og følelser er juridisk og etisk problematisk. Dette ser vi også når det gjelder Knausgårds «Min kamp», som ikke har fått noe rettslig etterspill. All har rett til fortelle sin egen historie, og sannheten kan aldri være uetisk. Men man må selvsagt også ta menneskelige hensyn, og det har vi gjort, sier Aarø.

• Video: Leonard Ibsen intervjuet i Dagsrevyen NRK TV - Kveldsnytt