Johann Grip har vært redaktør for tidsskriftet Vagant, redaktør for Lyrikk-bokklubben, og han har gjendiktet en rekke klassikere til norsk. Nå, etter at hårene har begynt å gråne, debuterer han med egne dikt. Hvorfor tok det så lang tid før du kom med ditt eget?
- Det var litt overraskende for meg også at det skjedde. Jeg hadde tenkt å arbeide med noe annet. Men når disse tingene begynte å trenge seg på, da ble jeg interessert i å følge det opp. Jeg har jo skrevet dikt tidligere, men ikke noe som har interessert meg nok til å følge opp videre. Dessuten hadde jeg tid til å ta tak i det.
Sitt eget sted
De som kjenner deg vil vite at et geografisk sted er viktig for det du har skrevet?
- Diktene har et sted i Sverige, i Värmland, som utgangspunkt. Det er en liten vik i Vänern.
Naturen har vært en inspirator, med andre ord?
- Ja, ironisk nok. Jeg har vel aldri hatt disse idéene om naturidyll. Men jeg flyttet tilbake til Värmland for etpar år siden, og det er vel kanskje noe med den påtvungne roen som man får når man befinner seg halvveis inn i ødemarken - den gjør at hodet forandrer seg, man begynner å jobbe på en annen måte.
Bryllupshistorie
Du har en utrolig historie om at du roter deg bort på Smøla på vei hjem fra en bryllupsfest?
- Ja, det er en virkelig opplevelse. Jeg hadde vært i et fantastisk bryllup på Smøla, men hjemturen ble så komplisert, at jeg bare ble nødt til å skrive om den. Jeg har gått meg vill såpass mange ganger i mitt liv at jeg syntes det var på tide å skrive om i alle fall en av de verste av disse turene.
Dette kunne vært skrevet på 1800-tallet=?
- Ja, det er flere av diktene som har en viss fast rytmisk puls. Det første diktet er "fake"-daktyler, mens det siste lange diktet har en slags pentameter-puls. Men assosiasjonene til 1800-tallet kommer nok litt på grunn av måten diktet er skrevet på. Diktet tar seg godt tid, og det er ikke så vanlig i dag. Verken lange dikt, eller den halvveis pludringen som det diktet har. Man kunne jo gjort det mer anorektisk, men det var ikke meningen.
Fullmånens magi
- Fullmånen må oppleves i ødemarken, sier Johann Grip.
Ett ord går igjen. Fullmåneskinn?
- Jeg er nesten manisk opptatt av fullmånen. Hvis man har bodd i storbyen lenge, da ser man aldri hvilken effekt fullmånen har. Sola er oppskrytt. Natta er et trygt og kjekt sted. Men den doble kombinasjonen man får når man kommer til et øde landskap og fullmånen bemektiger seg åstedet, da er det som et kjølig dagslys, og det må bare oppleves! Det er ren landsbyromantikk, sier Grip, som forteller at mange av diktene tar utgangspunkt i en situasjon sammen med en sønn.
Mamma som sjørøver med trebein, ser du vel...
- Det er han om har tegnet på omslaget.
Er det pappa han har tegnet?
- Nei, det er mamma når hun er sjørøver og later som om hun har trebein!
Fra en samtale med Agnes Moxnes i Kulturbeitet, NRK P2
12. mai 2003
