Inkompetent?

Inkompetansekompensasjons-kompetanse

Inkompetansekompensasjonskompetanse
Foto: Lars Nilsen, 2007 / NRK

HØR: Studio Sokrates: Den naurvitenskapelige revolusjonen, del 7

Hva gjør vi når vi innser at vi ikke er dyktige nok til oppgavene vi står overfor?

Det hender iblant, kanskje ikke så ofte, men det forekommer i alle fall at vi ser oss selv utenfra - og spørsmålene presser seg på: «Hvorfor holder jeg egentlig på med dette?» Det kan være at vi har sittet for lenge foran dataskjermen, mast på tenåringen om å rydde på badet etter seg, eller fått regninga fra bilverkstedet: Plutselig virker helt hverdagslige saker provoserende og vi spør: «Hva e r det jeg holder på med?»

«Nå har du møtt deg selv i døra» sier gjerne din forlovede eller din farfar hvis du klager.

«So ist das Leben» sier de i Tyskland. Tyske humorister legger til «….kurz und schmutzig, aber doch so schön» Da reven omsider innså at han ikke kom til å få tak i de forbaskede rognebærene utbrøt han med patos: «Høyt henger de – og sure er de!» Og så fant han på noe annet å ta seg til enn å hige etter de uoppnåelige rognebærene.

Hva er mennesket?

«Hva kan jeg vite?», «Hva skal jeg gjøre?», «Hva kan jeg forvente og håpe på?» - disse tre klassiske spørsmålene som filosofen Immanuel Kant stiller sender oss ut i et dilemma som er vanskelig å leve med. Kant er helt tydelig i forordet til «Kritikk av den rene fornuft» fra 1781:

«Det er den menneskelige fornufts spesielle skjebne at den innefor et av sine erkjennelsesområder belastes med spørsmål som den ikke kan avvise fordi det er fornuftens natur som selv påtvinger den disse spørsmålene. Men fornuften kan heller ikke besvare dem fordi de overgår alle dens evner».

Etter bare to linjer fra forordet til Kritikk av den rene fornuft ser vi at den menneskelige væren er dømt til å forholde seg til dette dilemmaet: Vi forlanger svar på spørsmål som ikke kan besvares – men vi kan ikke la være å spørre fordi vår fornuft «tvinger» oss til å stille disse spørsmålene: «Hva kan jeg vite?», «Hva skal jeg gjøre?», «Hva kan jeg forvente og håpe på?»

Vi kan ikke avvise disse spørsmålene – vi kan ikke overse dem heller – uten å gi avkall på vår egen verdighet, uten å legge bånd på og avvise vårt adelsmerke: Fornuften.

Inkompetanse

Denne tankegangen fikk den tyske filosofen Odo Marquard (1928) til å sysle med antakelsen om at man kanskje kunne tolke mennesket som «inkompetent» i en viss forstand. I det minste, mener Marquard – i det minste kan man se filosofiens historie som en prosess der filosofene mister mer og mer kompetanse.

Tenker vi på antikkens filosofi er filosofene kompetente på alle livsfelt: Litteratur, teknikk, psykologi, legevitenskap, frigjøring, forløsning og frelse – alt dette hører inn under filosofiens horisont. I løpet av historien avgir filosofien stadig flere av sine kunster til andre disipliner. Filosofene avstår kompetanse til andre: Kunsten å framskaffe sinnsro og sjelefred overlates teologien, den teknologiske kompetansen overlates naturvitenskapene, den politiske kompetansen overtar stats og samfunnsvitenskapene.

Dette fører i følge Marquard til at moderne filosofi står igjen med de uløselige spørsmålene vi nevnte innledningsvis - filosofien står inkompetent tilbake.

Kompensasjon

Å kompensere er å erstatte en mangel med noe annet – å godtgjøre eller å motvirke et forhold som ikke virker slik det skal. Men at dagens filosofer skulle kunne betraktes som fullstendig inkompetente – enn si at moderne filosofi skulle antas å være fullstendig inkompetent, at all filosofisk kompetanse forstås som avhendet til andre disipliner er for drastisk. Ingen filosofer vil avfinne seg med en selvforståelse som går ut på at filosofien og filosofene er inkompetente.

Filosofien og filosofene må kompensere – erstatte mangelen med noe annet som virker. Denne nye kompetansen – kunsten å erstatte en mangel med noe annet som virker kaller Odo Marquard inkompetansekompensasjonskompetanse . Selv har Marquard distansert seg fra denne tesen – ikke så rart – fordi ingen filosofer med respekt for seg selv vil omtales eller omtale seg selv som «surrogatfilosofer».

Vi behøver imidlertid ikke å gi opp tanken på filosofi som en kompenserende aktivitet – enten vi holder oss til Kants opplysninger som jeg nevnte innledningsvis – eller vi holder oss til Marquards antakelse om inkompetansekompensasjonskompetanse:

Kompensasjonsteori

Kant konstaterer et filosofisk dilemma: At fornuften ikke kan svare fyllestgjørende på sine mest presserende spørsmål. Men så går han i gang med å skrive Kritikk av den rene fornuft – og reiser et filosofisk byggverk som er ment å vise hvordan menneskefornuften «trotzdem» kan «kompensere» for den alvorlige defekten han peker på i forordet.

Slik tenker også Odo Marquard «kompensasjonsteoretisk». Det oppstår til enhver tid mangler og defekter rundt menneskets gjøren og laden. Et tydelig eksempel nå for tiden er vår manglende evne til å ta vare på naturen rundt oss. Global oppvarming, forurensing et. cetera. Som et resultat av denne mangelen oppstår økologien, en ny bevissthet omkring mennesket og naturen som tar sikte på å utbedre situasjonen – å rette på manglene – å kompensere.

Musikken

Og hvor har dette brakt oss? Ingen steder. Som vanlig. Nedenfor har jeg lagt to lenker som viser til nettstedet AMG. Der finner dere alle plateopplysningene, samt opplysninger om musikere og innspillingene vi presenterer i denne utgaven av Studio Sokrates. Send gjerne en e-post til SS hvis dere har spørsmål eller kommentarer. Vi hører gjerne fra lyttere og lesere.

1. The Wrinkle

2, General Mojo's Well Laid Plan