Det brygger opp til uvær
Gjestene har nølende trukket inn i stuen. Gjert går bort til vinduet og blir stående og stirre blindt ut på kveldssolen som blinker i bassenget.
- Det var da et utrolig fint sted du har her Nils. Stemmen er knapt hørbar. Han kremter.
- Ja, ikke sant. Du har kanskje ikke vært på disse traktene tidligere ?
Tomas vet ikke helt hva han skal gjøre. Følge etter Nils bort til vinduet eller være kavaler og sette seg sammen med Gjerts kone Eva. Han velger det siste, hun ser ut som hun kan trenge en oppmuntring.
- Hvordan kunne Gjert gjøre dette mot meg, Beate? Karin har dradd Beate med seg inn på kjøkkenet igjen. – Så du den kjolen hun hadde på seg, snakk om bodystocking. Rasende åpner hun døren til kjølehjørnet og løfter ut to store skåler med reker og et stort fat med krabbe. – Og så håndtrykket da! Skikkelig slapt. Hun smalt døren igjen med foten.
- Lat som ingenting, Karin, det er det beste du kan gjøre. Dere får ta det siden. Skal jeg bære noe for deg ?
- Du kan ta rekeskålene. Siden? Jeg vil aldri se den dritten igjen. Aldri! Tenk om Nils får vite noe. Han må ikke få vite noe. Åh så dum jeg har vært.
Beate sa ingenting. Hun var sikker på at Nils visste det allerede. Hun hadde sett uttrykket hans da Karin og Gjert hadde stått der og famlet med ordene i gangen. Kalde som isbiter hadde de vært. Og Tomas, han var en større idiot enn hun noensinne hadde kunnet forestille seg.
Det er en underlig stemning rundt bordet. Karin sitter der med steinansikt. Drikker fort. Spiser nesten ingenting. Thomas har et fornøyd flir rundt munnen, det er som om alle hevnaktige tanker blir oppfylt på en gang. Selv om Nils foreløpig ser ut til å trives. Beate vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg. Hun er glad det ikke er hennes utroskap det dreier seg om lenger. Gjert har hele sin oppmerksomhet krampaktig vendt mot Nils, og Eva sitter ytterst på stolen med øyne som flakker fra den ene til den andre.
Nils hever vinglasset der han sitter øverst ved bordenden. Karin vet det kommer en tale. Nils elsker taler.
- Skål! Begynner han. – Skål for et strålende vennskap, skål for det som skal bli et strålende jobbteam. Vi jobber tett sammen hos oss Gjert, deler på alt. Han kikker over på Karin. - Det har du kanskje allerede oppdaget. Han lo rått og dykket ned i vinglasset. Men så fortsatte han.
- Samarbeid og lojalitet er viktig i et miljø som vårt. Vi må kunne stole på hverandre. Ærlighet, og et godt familieliv er viktige motivasjonsfaktorer for å lykkes, med så turbulente arbeidsdager som vi har. Han holder øynene festet på Karin nå.
Hun reiser seg brått.
- Unnskyld meg et øyeblikk, sier hun, og nesten løper inn på kjøkkenet.
Nils trekker på skuldrene. Likegyldig synes Beate. Han flytter blikket til Gjert.
- Se på Tomas og Beate. Vi har alltid hatt et godt forhold. Vi stoler på hverandre. Og grunnen til at jeg inviterte dere hit i kveld er at jeg gjerne vil at vi skal bli bedre kjent alle sammen. Det er viktig å bli bedre kjent med de som, både på den ene og den andre måten, står en nær.
Karin setter seg igjen. Hun smiler blekt.
- Måtte bare ordne noe med desserten.
Men Beate synes hun er blitt grønnhvit i huden.
- Det var et nydelig måltid, Karin Hansen, sier Gjert og følger etter Karin med en stabel tallerkener. Han er munter i stemmen, og har tydelig kommet seg etter det første sjokket.
- Syk! Syk, og bare venner du liksom! Hveser Karin under to tomme rekeskåler og et krabbefat.
- Ja, det blir jo ikke så mye mer med den magen.
Hun likte ikke latteren hans. Den kilte henne under huden. I korsryggen.
- Det er du som er syk, sa Karin. Hun skrudde på kaffetrakteren. Brydde seg ikke om at Beate var kommet inn på kjøkkenet.
- Jeg løy i hvert fall ikke om navnet mitt, hvisket han.
- Ikke jeg heller. Kakefatet smalt i bordet. Jeg heter Karin Hansen. Karin Hansen Åmot. Vil du vispe krem til sacheren for meg, Beate. Alt står klart. Jeg tror ikke jeg orker mer.
Hun løfter opp brettet med kaffeserviset og marsjerer ut av kjøkkenet. Kolliderer nesten med Nils på vei inn.
- Nå har du det fint kjære? Spør han smørblidt. – Eller blir det for mye for deg med oss begge to ?
Det virker som brettet med det hvite Wedgewood serviset bruker flere minutter på å nå parkettgulvet. Sukkerbitene danser ut av sukkerskålen. Fløten er et gyllent slør. Sølvgaflene blinker som små spyd i luften. Det siste Karin hører er Evas spede stemme.
- Hjelp! Gjert! Vannet har gått!
Skrevet av
Ingeborg Kringeland Hald