Programlederens kommentar:
Vi var på ingen måte ferdige med Simone Weil da vi kom ut av studio etter opptak på tirsdag. Selv ble jeg litt vemodig av tanken på hvor lite de ante, de som var barn og ungdom i årene før og under første verdenskrig. Hvor lite de ante om hva det gjorde med europeisk ungdom å ligge i skyttergravene på Flandern og «tygge piggtråd» som Churchill sa.
Simone Weil hadde en uvanlig evne til å identifisere seg med mennesker som hadde det vondt og vanskelig. Og hun hadde en uvanlig vilje til å ofre seg for andre, selv om offeret ikke var merkbart for andre enn henne selv. Simone var i fem-seksårsalderen under første verdenskrig. Hun fikk greie på at franske soldater i skyttergravene ikke hadde sukker. «Da skal ikke jeg heller spise sukker» bestemte hun.
Da jeg leste dette kom jeg i tanker om en guttunge som satt i München samtidig som Simone var i Paris. Klaus Mann, sønnen til «Trollmannen» Thomas Mann. Han prøver å fange inn det han husker av atmosfæren i Tyskland i 1914: Vaiende flagg, syngende soldater, Belgia blir fikset i en håndvending og Frankrike er naturligvis i ferd med å bryte sammen. Folk diskuterer hvilke land Keiseren kommer til å annektere. Frøken Betty lovet oss Kina og Afrika, som om det var snakk om leketøy.
Men krigen drar ut. Guttene kom ikke hjem til jul likevel. «Vår blendende Keiser, like kaprisiøs som heroisk, skjøv den endelige seier ut, sannsynligvis for å kunne beholde den morsomme stillingen som øverstkommanderende litt lenger. Det var litt ergerlig av hensyn til desserten, som var blitt strøket fra vår daglige spiseseddel. Vi hadde tappert funnet oss i forholdsregelen som et patriotisk offer av midlertidig art, men i lengden hadde mangelen på pudding og eplekake en ugunstig virkning på humøret.» (Klaus Mann: Vendepunktet, Oktober forlag,2001, s 43)
Simone Weils beslutning var mer enn et patriotisk offer viste det seg – om dette og mere til i ukens utgave av Studio Sokrates. Musikken finner dere i
ROSEMARY CLOONEY (1928-2002)er jazzartisten denne uken. Vi hører to innspillinger: Rosemary Clooney: 1. The Last Dance.(1986) 2. It Don’t Mean a Thing (if it Ain’t Got That Swing). (1956)
