Ustyrtelig morsomt for et kritisk publikum

Politisk satire er en krevende sjangerøvelse. Men den trengs.

Peter Capaldi og Chris Addison i «In the Loop»

Peter Capaldi som Malcolm Tucker gir uttrykket «Å få så øra flagrer» nytt innhold.

Foto: Foto/Copyright: Tour de Force
5 stjerner

Derfor bør vi være uendelig takknemlige for at det finnes smarte og samfunnsengasjerte filmskapere som påtar seg å filleriste maktmiljøene, for å avdekke det potensielle vanviddet i storpolitiske beslutninger. Og som samtidig kan få oss til å le.

Britiske Armando Iannucci er en slik filmskaper. Skjønt først og fremst er han komiker, tekstforfatter og TV-produsent, mest kjent for BBC-serien The Thick of It, som harselerer ellevilt med forholdet mellom politikere, pr-byråer og media.

In the Loop er en spillefilmversjon av denne TV-serien, inspirert av Iannuccis observasjoner av det politiske landskapet under opptrappingen av Irak-krigen.

Maktspill

Handlingen utspiller seg blant britiske og amerikanske politikere og byråkrater. Som tittelen antyder er vi i den innerste krets, i den eksklusive gruppen som har tilgang til fortrolig og sensitiv informasjon.

Men det er ikke mye sindig forhandlingsvilje over denne flokken. Verken Whitehall eller Washington DC er noe sted for pingler. Administrasjonen består stort sett av skruppelløse kynikere, prinsippløse strebere og inkompetente karrierejegere.

Ingen har nevneverdig ryggrad; derimot bør du ha lærmage og panserhud for å overleve i et arbeidsklima preget av maktspill, manipulasjon og mobbing.

Sjefsbølla på britisk side heter Malcolm Tucker og er leder for kommunikasjonsavdelingen. Det han kommuniserer er stort sett rabiat, frådende utskjellinger og kraftsalver, med så sjokkerende fantasifulle perversiteter at de heves opp til et nivå av surrealistisk kunst. Uttrykket «Å få så øra flagrer» får helt nytt innhold etter denne filmen, jeg lover.

Peter Capaldi i «In the Loop»

Den forskrekkelige Malcolm skal ikke være ulik Tony Blairs beryktede pressesjef Alastair Campbell.

Foto: Foto/Copyright: Tour de Force

Nazi-versjon av Julie Andrews

Midt i stormsenteret tripper en litt tafatt minister, Simon Foster. Mens krigshisserne i Washington rasler med sablene, prøver han seg med en diplomatisk nøytralitetslinje.

Men så kommer han i skade for å utale seg litt uheldig i et radiointervju, ved å omtale krig som noe som er umulig å forutsi. I et etterfølgende intervju roter han seg ytterligere bort, når han begynner å stotre om å bestige konfliktenes fjell.

Dermed blir amerikanerne for alvor interessert i det de ser som en viktig britisk støttespiller, mens pressesjef Malcolm beskylder Simon for å høres ut som en nazi-versjon av Julie Andrews.

Snart reiser en servil liten delegasjon briter til de store gutta i Washington og FN, og krigsdebatten utarter til den reneste hurlumhei. Her er hemmelige komiteer, uhyre tvilsomme etterretningskilder og rapporter som blir underslått og omskrevet, her bruker man usikrede håndgranater som brevpresse og her holdes fraksjonsmøter på FNs meditasjonsrom.

Tom Hollander i «In the Loop»

Tom Hollander som ministeren Simon Foster.

Foto: Foto/Copyright: Tour de Force

Den forvirrede ministeren Simon Foster er det nærmeste vi kommer et slags sympatisk menneske i denne blandingen av ormegrav og galehus, i tillegg til Sopranos-kjente James Gandolfini i en litt uvanlig rolle, som offiser uten stridslyst.

Det går unna i et rasende tempo. Og hvis man skal komme med noen innvendinger mot denne filmen, måtte det være at vi av og til får lyst til å dra litt i bremsen, for å få sjansen til en ørliten pustepause.

Ekstremt karikert

In the Loop er laget i en rastløs, bildeblass, dokumentarisk stil som skal gi inntrykk av realisme. Irak, Bush og Blair nevnes aldri med navn. Men filmen etterlater liten tvil om de virkelige omstendighetene som har inspirert regissør Iannucci.

Visstnok skal den forskrekkelige Malcolm-skikkelsen også ha visse fellestrekk med Blairs beryktede pressesjef Alastair Campbell.

Politikerne og byråkratene i In the Loop virker imidlertid påfallende uinteressert i den virkelige verden. Hensynet til samfunnet der ute og til vanlige menneskers liv og skjebne er totalt fraværende i diskusjoner og beslutningsprosesser, som snarere preges av renkespill, tilfeldigheter og kunnskapsløshet.

Filmen skildrer selvfølgelig et ekstremt karikert politisk miljø, men den etterlater likevel en liten, ubekvem følelse av at man innimellom sneier innom noe som ligger ubehagelig nær sannheten. Og hvis bare en brøkdel av det stemmer, så Gud hjelpe oss.

James Gandolfini i «In the Loop»

I «In the Loop» møter vi James Gandolfini kjent fra TV-serien «Sopranos», i en litt uvanlig rolle.

Foto: Foto/Copyright: Tour de Force

In the Loop er både spinnvill, kaotisk farse og nattsvart, nådeløs satire med skarpe observasjoner og sylhvasse tenner. Men den angriper sitt tema på britisk vis: med intelligent vidd og fabelaktige, frydefullt ondskapsfulle formuleringer.

Språket er motoren i denne filmen. Godt hjulpet av et stort ensemble av imponerende skuespillere. Og resultatet er ustyrtelig morsomt. In the Loop er noe såpass sjeldent som en gnistrende velopplagt komedie for et kritisk, våkent og tenkende publikum.