Amerikansk klavermusikk er ikke bare George Gershwin. Mange mener at Charles Ives, som levde fra 1874 til 1954, var USAs mest nyskapende komponist i første halvdel av 1900-tallet. Og med denne nye platen viser pianisten Steven Mayer at Ives er spennende også i dag.
Blir ikke klok på Ives
Både Mayer og Ives er spennende. Hovedverket er Klaversonate nr. 2, Concord-sonaten fra rundt 1920. Dette er fire satser hvor Ives beskriver sine amerikanske favorittforfattere. Men man blir aldri helt klok på om Ives er opprørsk og rebellsk, ertelysten eller kanskje ironisk. Eller alt på en gang.
Radikalt tonespråk
Ives' tonespråk er oppsiktsvekkende radikalt og aromantisk. Han snapper på en måte tonalitetsbruddet fra europeerne. Det tenker vi ikke så ofte på.
Den tungsindige dikteren Emerson får dype, tunge akkorder, glimrende spilt av Steven Mayer, bestemte anslag, som samtidig er mykt og sårbart.
Fantasten Nathanial Hawthorne spikres til notepapiret som et rytmisk fyrverkeri. Og obs - en plutselig koralaktig strofe - er det Ives' ironiske religionskommentar?
Streng, men forførende
Steven Mayer imponererer som Ives-fortolker. Pianisten og pedagogen Mayer bor og underviser i New York, men gjester hyppig europeiske konsertsaler og orkestre. Hans hovedprosjekt for tida er å spille inn all klavermusikk av landsmannen Charles Ives.
Mayer er sikkert blitt klokere på Ives enn meg, men spiller ham heldigvis som den gåten han er: Streng og konsentrert, så melodiforførende, så et rytmisk driv. Kort sagt: de brå kastenes komponist - tøft.
Kulturnytt, NRK P2, 3. juni 2004.