Bilder:
(Se alle våre bildegallerier!)
Janet Jackson fortsetter sine forsøk på å tøye amerikanske moralnormer. Puppestuntet for kort tid siden antok absurde proporsjoner, men nå må noen fortelle henne at det er på tide å konsentrere seg om å lage bra musikk igjen. For det har Jackson gjort før, spesielt på CD-en "Velvet Rope" (1999). Dessverre var den for musikalsk utfordrende til å selge mer enn 3 millioner eksemplarer.
Ensformig
"Damita Jo" derimot, har et mer rent elektronisk lydbilde og sklir lettere inn i mengden av høyst kommersiell r’n’b og pop. Tidlig på albumet fungerer det brukbart.
På "Sexhibition" kopierer produsent Dallas Austin noen av knepene til innovatører som Missy Elliott og Timbaland. Ikke spesielt oppfinnsomt, men her er Janet Jackson i hvert fall leken og energisk.
Ellers på "Damita Jo", blir musikken ensformig og den mangler temperament. Jackson klarer ikke lenger å konkurrere med yngre beslektede artister som Alicia Keys og Mary J. Blige.
"Damita Jo" er Jacksons mellomnavn og på et vis hennes erotiske alter ego. Tekstene dreier seg gjerne om undertrykt seksualitet, og de blir fremført med en irriterende hviskende vokal, som noen ganger minner om lydsporet til en pornofilm.
Påtatt intimt
Spredt utover "Damita Jo" finnes snakkepartier hvor artisten henvender seg direkte til lytteren. Dette blir bare pinlig, påtatt intimt og uinteressant privat.
"Damita Jo" virker spesialdesignet for sensuelle og dampende erotiske situasjoner. Nettopp derfor er det en gåte for meg hva Jackson har tenkt med CD-ens masete avslutning "Just a little While". Dette er en den første singelen fra "Damita Jo", en standard poplåt med rockegitarer som bryter totalt med resten av platen. Er vi riktig uheldige må vi leve med denne utover våren og sommeren.