Ikke nyskapende nok

Når dyktige folkemusikere møtes står ikke alltid resultatet til forventningene, skriver Randi Wenche Haugen.

Henning Sommero og Unni Boksasp

VAKKERT: Men Nidarosdomen var ikke den rette arenaen for musikernes intime framføring (her ved Henning Sommero og Unni Boksasp).

Foto: Randi Wenche Haugen / NRK

Les også: Fra hemmelighet til folkefest

Les også: Russisk sang - en hit i Trondheim

 

Randi Wenche Haugen - blogger fra Olavsfestdagene

PÅ PLASS: Randi Wenche Haugen blogger fra Olavsfestdagene i Trondheim

Foto: Alf Tore Bergsli / NRK

Jeg hører innimellom klager om at Olavsdagene ikke er nyskapende nok.

Tirsdag kveld prøvde de ved for første gang å sette folkemusikerne Sinikka Langeland, Øyonn Groven Myhren og Unni Boksasp på samme scene.

Men hvorfor gjøres det så halvhjertet?

Ikke i nærheten

Disse folkemusikerne er hver for seg store artister, og et møte mellom dem kunne by på spennede utveksling og blanding av ulike musikalske ståsted som i beste fall kunne munne ut i nye uttrykk og samarbeidsformer.

Denne konserten var ikke i nærheten av dette.

For de tre sangerne fylte hver sin tredjedel med sitt eget, pluss åpning og slutt i unison sang. Tonefølge fikk de av både organist Kåre Nordstoga og Henning Sommerro.

Feil arena

Henning Sommero og Unni Boksasp

VAKKERT: Men Nidarosdomen var ikke den rette arenaen for musikernes intime framføring (her ved Henning Sommero og Unni Boksasp).

Foto: Randi Wenche Haugen / NRK

Ikke vet jeg hvordan denne konserten var forberedt, men bare det å velge Nidarosdomen som arena med kort prøvetid og uten noen form for mikrofoner er risikabelt.

Folkemusikken vi fikk høre var vakker nok og i solo og kammermusikkalsk format, men Nidarosdomen med sin spesielle akustikk er særdeles lite egnet til intimformatet.

Resutatet er at de som sitter aller nærmest hører melodiene, de lengst unna verken melodi eller tekst. Herresalen i Erkebispegården ville vært et mye mer egnet sted for disse musikerne.

Nordmøres skattekiste

Sinikka Langeland hadde med seg sin finske kantele og Øyonn Groven Myhren sin lyre, og de klang begge vakkert. Nordstoga spilte Bach til Langlands salmesang og overdøvet henne fullstendig. Han satt høyt på veggen i Wagnerorglet, og hun stod på gulvet under, og dermed var begge avskåret fra noen kammermusikalsk kontakt.

Dette kan umulig være gjennomprøvd.

Familie på internasjonal hymnologikonferanse under Olavsfestdagene

HYMNIOLOGIFAMILIE: En småbarnsfamilie deltok også på den internasjonale hymniologikonferansen som for første gang ble lagt til Norge. Kun foreldrene sang.

Foto: Alf Tore Bergsli / NRK

Da var Henning Sommerro klokere med sitt spill på orgeldiapostivet og ikke minst med sitt trekkspill sammen med Unni Boksasp i Nordmøres skattekiste av religiøse folketoner.

Dette var konsertens høydepunkt og viste fleksibel, kreativ og lydhør musisering av beste merke.

Salmekongress

Denne konserten var initiert av folkene bak verdens hymnologikonferanse som faktisk finner sted i Trondheim for første gang i disse dager.

De norske arrangørene ville så gjerne vise sine utenlandske kolleger opprinnelsen til norske folketoner og salmer.En utmerket idé som hadde fortjent en mye bedre gjennomføring.

Alle hymnologene var tilstede, men hadde musikerne fått skikkelig med prøvetid og en produsent som hadde tenkt gjennom hvordan dette materialet virkelig kunne presenteres på beste måte, hadde både de og alle vi andre publikummere fått en mye mer glitrende opplevelse av disse skattene.