- Vi har sett oss grundig lei på den monopolistiske atferden til forlagsbransjen, sa direktør Bernt Bauge ved Den Norske Opera til Kulturnytt før helgen.
Det har han all grunn til. Norsk Musikforlag spiser opp norsk musikkliv innenfra med sine krav om noteleie. Norsk musikkliv har ingen naturlige fiender, bortsett fra Norsk Musikforlag.
Avgiftbelagt toner
Det er helt rimelig at komponistene og forlagene har opphavsrettigheter. Med Kopinor for tekst, Bono for billedkunst, Norwaco for levende bilder, Tono, Fono og Gramo for musikk, er Norge et foregangsland – og har god grunn til å være fornøyd med det. Men med de avgiftene som Norsk Musikforlag, med retten ved sin side, krever inn, motarbeider de både komponistene så vel som aktive lyttere og nysgjerrige musikkelskere. For all gjengivelse av musikk, som er yngre enn sytti år, kraftig avgiftsbelagt fra første tone til siste gjenklang, og fra første framføring til siste reprise.
Noteleie
Et orkester må leie notene, og de må ta den versjonen som Norsk Musikforlag kan tilby. Hvis noen gjør et opptak av musikken, så skal Norsk Musikforlag ha noteleie. Om det sendes i reprise på en radiostasjon, skal Norsk Musikforlag ha noteleie. Om det skal sendes i form av et 40-sekunders nyhetsinnslag, så skal Norsk Musikforlag ha noteleie.
Billig musikkprat
Dette medfører at du hører et moderne musikkverk én gang, og bare én gang. Det er dessuten dyrt å drive journalistikk på musikk, for du kan ikke følge journalistikkens grunnprinsipp – vis det – ikke bare snakk om det – ved å la musikken klinge, uten å få svære regninger etterpå. I beste fall får vi billig prat om musikken, - og hvem vet hva vi prater om da, når vi ikke kan vise det, i et språk som er særegent for musikken, nemlig i klingende toner.
Avgifter, som dem Norsk Musikforlag anvender, brukes for å begrense en virksomhet, og Norsk Musikforlag er med på å begrense bruken av musikk i Norge. Det bør de ikke ha rett til.
Av Per Olav Reinton
Kulturnytt NRK P2, mandag 29. juli 2002
Bearbeidet for nett av Ana Maria Borge Tveit