Ikke store krav
- Vi sætte ikke store krav, vi e fornøyd når vi klare oss sjøl. Det er ingen tvil om at Eilert mener det. Det er han som er sjefen av de to. Han er postbestyreren når det trengs – og handelsmann. Det er han som har ansvar for alt i land: Kaia med kaihuset. Postkontoret med de to postveskene. Vekta i butikken som overlevd tyskernes herjinger. Hyllene med pølseboksene fra Gilde.
Hans er fiskeren og har båter som hobby og kjærlighet. Men stoltheten er den tretti år gamle tresjarken som ligger nymalt og strøken, og skinner som et skrin, midt i bukta. Jeg besøker dem en hustrig januardag med den lille bukta dekket av nyfrosset is. Hans er bekymret for sjarken som ligger innefrosset.
Bor hver for seg
Det skjer ikke mye i Normandset i januar. Fisket er ikke kommet i gang ennå og fiskehjellene bortover fjæra står nakne. Landet ligger som utdødd. Landskapet ligger fargeløst og vintertungt. Hans bor i det værslitte gammelhuset oppi bakken, Eilert i kaihuset – et lite rom på knappe ti kvadratmeter han kaller Hybelen. Det går en hardtrakket sti mellom husene.
Hans sukker når han forteller at han holder orden på huset selv.
- Æ har ikke fått kone enda. Eller sånn kamerat. Det blir vel længe te. Man har kanskje ikke leita heller, det e kanskje det. Æ vet ikke. Det er ikke bare, bare.
Hans og Eilert er sjøsamer og bor der de alltid har bodd. Deres verden er det lille fraflytta fiskeværet, Laksefjorden og Nordkynhalvøya.
Programmet ble laget i 1992. I 1998 døde Hans, 63 år gammel. I dag bor Eilert i tettstedet Kjøllefjord om vinteren – men drar tilbake til Normandset så snart vårsola igjen får bekkene til å sildre.
Reprise mandag 30. april klokka 14.05