Ikke himmelsk nok

KrF er ingen spydspiss i kulturkampen lenger, mener vår kommentator, som har lest den nye boken om Kristelig Folkeparti.

Tru og makt

'Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933-2008'. Kåre Olav Solhjell, Samlaget (2008)

Foto: Samlaget

Det var så mye gudløyse her i landet, sa Olav Hannisdal da han på åttiårsdagen ble spurt hvorfor han var med å starte opp kristelig folkeparti i det herrens år 1933. Hannisdal var en av dem som møtte opp da blikkenslager Ingerbrigt Bjørø samlet tjue trosfeller til stiftelsesmøte i verkstedet sitt i Os utenfor Bergen.

Hakker på grunnfjellet

75 år senere er nettopp Os kommune blitt hovedsetet for Fremskrittspartiet, som til tross for at de vil la alkoholen flyte i strie strømmer, har hakket løs på selve grunnfjellet til KrF de siste ti årene.

Hvordan dette kunne skje forstår vi når vi leser Kåre Olav Solhjells nye partihistorie "Tru og Makt. Kristelig Folkepartis historie 1933-2008". På trettitallet var kunne KrFs første stortingsprepresentant Nils Lavik stå i spissen i kampen mot alle de dekadente kulturradikalerne som breiet seg på kafèene i Oslo og i Dagbladet.

Han skrev et eget opprop mot teaterforestillingen "Guds grønne enger", der vår herre røykte sigar og Noa ravet dritings over scenen.

Anmeldte Øverland

Han anmeldte Arnulf Øverland for blasfemi når Øverland holdt sitt berømte foredrag om kristendommen som den tiende landeplage. Og kunstnerlønn til Hermann Wildenwey? Glem det! Hvorfor i all verden skulle han støtte det? Her bygget kristenfolket bedehus på dugnad, og så skulle kulturfiffen i Oslo få sydd puter under armene på denne måten?

KrF var en gang et parti som framsto like ideologiske i sitt kultursyn som Frp framstår i dag. Det gamle Krf var født ut av den lavkirkelige bevegelsen, de trodde på bibelen, ikke på nrk, og de ville helt garantert vært skeptiske til brenne av millioner på ny opera i Bjørvika.

Visste Kjell Magne Bondevik hva han gjorde da han begynte å fyre opp sigarer etter hvert stortingsvalg? Visste Valgerd Svarstad Haugland hvilken signaleffekt det der rødvinsglasset hennes hadde hos kjernevelgerne?

Setter ikke dagsorden

Det er lenge siden KrF har satt dagsorden i kulturkampen her i landet. Noe av grunnen til dette ligger i den generelle sekulariseringen i samfunnet.

Når Silje Stang i P4 sa at Valgerd Svarstad Haugland skulle brenne i helvete så mente hun det ikke bokstavelig. Men når Kulturminister Valgerd valgte å gå i krigen mot P4, var det vel få av KrFs velgere som følte hun sto på barrikadene for den saken de brant mest for.

I Fjell kommune i Hordaland bor en dame som mener hun har knekt FrP-koden. Hun heter Anita Apelthun Sæle, og ble vraket til fordel for mer moderate Laila Dåvøy i 2005. Hun er like glad i Israel og like skeptisk til moskeer som Carl I. Hagen, og hun samarbeider gjerne med FrP. Nå vil hun tilbake på Stortinget og hun har mange skuffete KrFere med seg.

For hun er ikke alene om å mene at KrF har gått seg vill i alskens verdikommisjoner, og fjernet seg for langt fra Bibelens ord. Det forstår jeg når jeg leser denne velskrevne partihistorien.

Så spørs det om det fortsatt finnes nok gudfryktige mennesker til at hun - og hennes tilhengere - igjen kan få dratt himmelen på plass over Kristelig Folkeparti.

Kulturstrøm

  • Gazprom overtar russiske Vkontakte

    Det statlig eide russiske gasselskapet Gazprom tar over det russiske svaret på Facebook, Vkontakte. Kjøpet av det populære sosiale mediet blir sett på som et ledd i myndighetenes ambisjon om å ta kontroll over medier og internett, melder AFP/NTB.

  • Nepal krever tilbake kunst

    Nepal krever å få kunstskatter tilbake fra Vesten. – Vi har tomme templer, altere og pidestaler, skriver nepalske aktivister. Nå ber de museer om å levere tilbake stjålne kulturskatter. Få har meldt seg.

  • Vanity Fair hyller Trier-film

    Vanity Fairs hovedkritiker, Richard Lawson, kårer «Verdens verste menneske» til årets beste film. Lawson beskriver filmen av Joachim Trier, med Renate Reinsve i hovedrollen, som selskapelig, vemodig, stilig og vinnende.

    «Verdens verste menneske» troner øverst på de beste filmene fra 2021, etterfulgt av Oscar-håpene Ryusuke Hamaguchs «Drive My Car» og Jane Campions «The Power of the Dog».

    Verdens verste menneske
    Foto: Oslo Pictures / SF Studios