«Gengangere» av Henrik Ibsen
Festivalåpning på Nationaltheatret
Det tok tid å få tak i konseptet. Lyden var svak. Starten virket famlende, og bruk av mikrofon noe påsmurt. Publikums latter forvirret. Men så kom de tette og mørke oppgjør om løgn og dobbeltmoral. Uten fakter. Anne-Marit Jacobsen tragisk som den erkjennende fru Alving. Bjørn Sundquist alminneliggjorde den feige pastor Manders. Og grepet satt.
Ole Johan Skjelbreds Osvald kom sterkt mot slutten. Andrea Brein Hovigs Regine var uvant opportunistisk vulgær fra start til slutt. Og Trond Brænnes snekker Engstrand nifsere, uten sluheten som har fulgt den rollen tidligere. Vår tids mennesker.
Frigjort fra fortiden
Oppsetningen har frigjort stykket fra fortiden, men bygger bro til historien. Scenografien til den første oppsetningen av «Gengangere» (på Nationaltheatret i 1900) henger som et transparent bilde foran scenen. Det går opp når spillet starter.
Musikken fra den gang spilles fra en «ghettoblaster».
Bak teppet med plysj og dusker fra 1900 står tilsvarende kulissevegger nakne og ferskenfarget. Med svarte hull der døråpninger og vinduer var i 1900. Et bord, og diverse stoler i forskjellig stil markerer tider og miljøer.
Valg, frihet og plikt
Vår tid er ikke som Ibsens fylt av Darwinisme og arvelighetslover, lykkemoral, kvinnefrigjøring og demokratiske idéer. Det har denne forestillingen tatt konsekvensen av og skåret handlingen ned til de oppgjør som stadig er like aktuelle for oss.
Løgnen som pynter på virkeligheten, og dobbeltmoralen som hevder plikten som en ytre maske. Pastor Manders trenger en snekker Engstrand til å hvitevaske seg.
Nådeløse konsekvenser
Den som ikke lever i sannhetens lys, skaper et mørke. Det er en knugende atmosfære over det Alvingske hjem. Der gjengangere og konvensjoner har dominert. Og Fru Alvings sjebnesvangre valg har skapt en fremtid uten håp.
Hun har en sønn som er dødsdømt av ektemannens syndige liv. Synder som hun trodde hun reddet sønnen fra ved å sende ham bort. Når solen endelig rinner over dette dystre hjemmet, tar fru Alving Osvalds liv, og med det alt håp for fremtiden.