I hjertet av en såret by

To måneder etter terroren i Oslo og på Utøya presenterer Rom for Kunst Jan Christensens visuelle refleksjoner omkring de grufulle hendelsene.

Det tredelte verket består av enorme fotografier på fasadene og en film som vises ulike steder inne i stasjonsbygningen på Oslo sentralbanestasjon.

Markant kunstner

Jan Christensen er i dag en av våre mest markante yngre kunstnere. Han har et årvåkent blikk for strømninger i samtiden.

Han er kjent for et bredt spekter av ulike typer arbeider som verket «Relativ verdi», et «maleri» i vakre rødsjatteringer bestående av tusen hundrelapper.

Han har også fylt en helt etasje i Stenersenmuseet med lamper. Av unike designikoner og gamle loppemarkedslamper dannet han en gigantisk og billedskjønn lysinstallasjon.

Emosjonelt prosjekt

«En melankoli» er et svært sammensatt prosjekt. Det er stillferdig, men samtidig voldsomt, i og med den mektige, traumatiske innholdsdimensjonen.

Jan Christensens arbeider har ofte hatt et relativt intellektuelt, analyserende preg.

Det aktuelle arbeidet har utvilsomt noe mer umiddelbart og emosjonelt over seg.

På hovedfasaden ser vi et enkelt, sterkt forstørret fotografi av en avbrent fyrstikk. Vi kan ane noe rødt i det sorte forkullede fyrstikkhodet, men det er vanskelig å se om det er en glo eller rester av rød svovel.

Jeg opplever dette som et enkelt, men virkningsfullt bilde på noe som er ugjenkallelig forbi.

Bildet representerer et stillferdig fravær. Det er flammen som en gang brant, men som nå har sluknet.

Den avbrente fyrstikken er både et trivielt, og dessuten oppbrukt objekt, rett og slett søppel. Samtidig forbinder vi det med tente lys, høytid og sakramenter.

Stillferdig fortvilelse

Hvis man legger kinnet mot skulderen og betrakter fyrstikken fra siden, kan den se ut som et menneske.

Det avlange forkullede «hodet» minner om Munchs berømte skrikende skikkelse. Slik favner bildet både noe meditativt og stillferdig – men også en desperat fortvilelse.

Christensen selv sier at han har villet skape en motvekt til de tusener av roser og lys som ble sorgens uttrykk i tiden etter terrorangret.

«Faktisk følte jeg at vi beveget oss vekk fra sjokket og sorgen inn i en slags billedlig tåke av klisjemessige sorgbearbeidelser og repeterte uttrykk», sier Christensen.

Han sier videre at han selv heller ønsket å dvele ved opplevelsen av destruksjon og meningsløshet.

Memento Mori-motiver

Men bildene fungerer også utvilsomt som klassiske memento mori-motiver.

Slik de hollandske, barokkunstnerne malte friske blomster eller en moden, saftig frukt øyeblikket før forråtnelse, bruker Christensen den slukkede flammen som et sørgmodig bilde på livets flyktighet.

Som en kontrast til det flyktige, finner vi i videoen et fokus på det evigvarende, og uforanderlige kretsløp. Her viser han nemlig ulike bilder av solen.

Også i dette verket finner vi klare referanser til Edvard Munch. Ikke minst i den delen av videoen der vi ser solen skinne gjennom et oppripet pleksiglass, slik at lyset danner definerte linjer, som klare stråler ut fra solen.

Dette minner om Munchs berømte solfremstilling.

Lengselen etter å glemme

Fasaden mot sjøsiden er prydet med et veldig fotografi, også her sterkt forstørret.

Her ser vi datoen 22.7.11 skriblet skjødesløst ned på et ark. Dernest har noen åpenbart med en viss kraft forsøkt viske det ut, slik at viskelæret på blyanten har brukket av.

Bildet handler om en fåfengt lengsel etter å glemme.

Fint hvilepunkt

«En melankoli» er et sterkt og tankevekkende prosjekt.

Arbeidene fungerer som et fint hvilepunkt i dette visuelt støyende området, der reklameplakater, skilt, neonlys og flimrende skjermer slåss om de forbipasserendes oppmerksomhet.

Det er godt med et slags motbilde, et uttrykk som ikke vil deg annet enn å sette deg på sporet av en tanke eller en følelse.

• LES OGSÅ: Se Obama-kunstnerens fredshyllest