Eksistensiell bildebok for barn og voksne

Når Ole Robert Sunde etter et langt forfatterskap skulle skrive sin første barnebok, måtte den vel bli akkurat sånn.

Hvorfor er vannet vått?

"Hvorfor er vannet vått?" Du har kanskje lurt på det, i et filosofisk øyeblikk, i en alder, kanskje, da du ennå ikke følte du burde ha et svar på alt, men i steden hadde alle spørsmålene?

Ambisiøst


La meg si det med det samme: Jeg har sans for prosjektet til Ole Robert Sunde og Bo Gaustad, og jeg er så glad for at det er vellykket! Jeg innrømmer at jeg var ørlite skeptisk da jeg fikk boken i hånden. Det er så fort gjort å bli høytravende når store, eksistensielle spørsmål som "hvorfor er vannet vått?" eller "hvem er jeg?" skal diskuteres. Jostein Gaarder og Akin Düzakin gjorde noe lignende for et par år siden, i mye mindre format, riktignok, med den nydelige lille boken "Det spørs".

Les anmeldelsen: Bør bli en klassiker

Men en hel roman? Og fra en forfatter som så langt bare har skrevet for voksne, og det utfordrende nok? Så blir det verken svulstig eller pretensiøst; Ole Robert Sunde er - som så ofte - suveren i å skildre de helt små detaljer, enten det er meteorologiske fenomener, fauna eller farger han diskuterer. Hør her, for eksempel, i beskrivelsen av et grønt og saftig eple:

Og så å bite i et slikt grønt eple - mens han holdt det i den ene hånden og løftet det mot munnen og munnen gapte grådig for å sette fortennene i det - han kunne smake hvordan det ville smake av et slikt grønt eple i det han beit i den ene delen av eplet; den som bulte ut og ba om å bli bitt i. Med ett kunne han kjenne den skarpe og sure eplesmaken på begge sider av tunga, og av en eller annen grunn ble han varm på hendene.

Hvorfor er vannet vått? Side 84.

En slik finstemt følsomhet finner man ikke hos enhver forfatter.

Les anmeldelsen av Sundes Nordisk råd-nominerte roman: Ustoppelig intensitet

Stort og smått, kjent og ukjent

Og Bo Gaustad følger opp: Hennes grå og tilsynelatende uvørne strek er full av følelser og ikke minst humor. Det spraker når den kraftige oransje fargen legges som bakgrunn for teksten - når den sprenger seg frem gjennom et ikke helt ukomplisert søskenforhold.

Hovedpersonen i boken er ti år. «Vår lille filosof» kaller søsteren ham, enda hun er lillesøster. «Barneheksa» kaller han henne. For henne er ingenting bedre enn å terge storebroren når han undrer seg over ting. Og det gjør han ofte. Han kan falle i staver over et eple, javisst, men aller helst liker han å ligge i sengen og gruble over verdens beskaffenhet. Det er faktisk i sengen det meste av handlingen i «Hvorfor er vannet vått» foregår. Aner vi en hilsen til en av Sundes store lidenskaper, Marcel-skrev-fra-sengen-Proust?

Så absolutt, og dermed sagt at denne boken retter seg både til barn og voksnere lesere, som har flere referanser enn tiåringer. For å sitere bokens baksidetekst:

«En bilderoman for nysgjerrige og tankefulle barn og voksne».

Saktelesing

Bokens fysiske utseende tilsier også at dette ikke er en barnebok som dusinet fylles av. Omslaget er av tjukk papp, tittel og margbånd er i kraftig oransje, tegningene grå blyantstreker med et umiddelbart, skisseaktig uttrykk. Teksten er vekselvis grå på hvit bakgrunn og hvit på grå bakgrunn; bokstavene er trykt i en gammeldags skrivemaskin-typografi. Dette gjør skriften mer fysisk, nesten taktil, enn hvis den var satt med de sterile fontene både bøker og pc-skjermer nå er forsynt med. En annen virkning, når ordene står litt sånn kluntete på linjen, er at vi må bruke ekstra tid på å ta hver setning inn over oss. «Hvorfor er vannet vått?» er nettopp en bok som kan ha godt av saktelesing.

En sentral skikkelse i romanen er Onkel. Onkel er en mann uten venner, sier guttens mor, men han har vel noen, i alle fall har han et omfangsrikt leksikon som han er glad i å slå opp i. Onkel stiller fremdeles spørsmål ved det meste, og oppfordrer nevøen sin til å gjøre det samme. Sagt på en mer direkte måte, det forfatter og illustratør mildt formidler: Det er mulig å bli voksen og vel så det uten at nysgjerrigheten overfor livet fortar seg.

Treffer blink

Jeg liker skissepreget i Bo Gaustads illustrasjoner. Jeg liker også at de iblant følger opp teksten på en mer underfundig måte: Der guttungen på bokens venstreside tenker at han er redd for døden, skimter vi på høyresiden en skygge, som ved nærmere ettersyn viser seg å være Mannen med ljåen. Det er både poesi og humor i tegningene, akkurat slik det er i teksten. Derfor hentes det også noe befriende hverdagslig og gjenkjennelig - som søskenkrangel - inn i den til tider nerdete forundringen over livets mysterier.

Hatten av for Sunde som treffer blink med sin første barnebok. Ditto for Bo Gaustad, som lenge har vist hun kan lage fine ting for barn. Hva med å fortsette samarbeidet?

Kulturstrøm

  • Medrivende islandsk drama

    Noomi Rapace spiller hovedrollen i den islandske filmen «Lamb», som har kinopremiere fredag. Birger Vestmo i Filmpolitiet har sett filmen og mener den har blitt et «mørkt, mystisk og medrivende drama som pirrer nysgjerrigheten». Terningkast 5.

    Spillefilmen Lamb, med Noomi Rapace i hovedrollen.
    Foto: Another World Entertainment
  • 65 millioner kroner til stimulering av filmproduksjon

    – Filmbransjen er hardt rammet av pandemien, og disse stimuleringsmidlene er derfor sårt tiltrengt. Vi ønsker en filmbransje som har kapasitet til å produsere norske kvalitetsfilmer og det bidrar vi nå til, sier kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen.

    Det er Norsk filminstitutt skal forvalte stimuleringsmidlene til filmproduksjon, melder Regjeringen.